Guanajuato og første dag i Puerto Escondido

Dagene i Guanajuato har gått ganske fort og vi føler vi har fått sett mye av hva byen har å by på. Byen er ganske trygg, og vi kan fint gå rundt omkring alene uten problemer. Den har gitt oss en behagelig innføring i mexicansk kultur. Og jeg har fått praktisert spansken min hver dag og føler allerede at den forbedrer seg gradvis. Innbyggerne der er veldig hyggelige og behjelpelige. Vi har fått blitt kjent med noen av personene der som Malene hang med da hun bodde her.

Jeg, Hege og Stine hadde en dag hvor vi vandret rundt i byen selv og dro på museum.
Etter å være vant til en gammeldags stil på bygningene, var det rart da Malene tok oss med på kino i andre etasje av et kjøpesenter av moderne standard, litt utenfor selve byen.

Torsdag dro jeg og Hege videre til Puerto Escondido i Oaxaca ved Stillehavet som har fine strender og er spesielt kjent for gode surfemuligheter. Malene og Stine kommer diltende etter på mandag. Det var vemodig å dra fra Guanajuato, men vi visste nye eventyr ventet. Først bar det tilbake til Mexico City hvor vi måtte ta taxi mellom to busstasjoner. Denne turen tok ikke mindre enn 1 time og 15 minutter, så avstandene er store. Trafikken var som alltid i det store utland; kaotisk, utålmodighet, gass og bråbrems. En god følelse og komme fram til bussterminalen uskadd.
Videre ventet den lengste delen av turen. En 12 timers lang nattbuss direkte til Puerto Escondido. Med air-condition på, ble det heller en kald natt, men dog noe søvn. Vi hadde lest på forhånd i reiseboken at det fra tid til annen skjer raning av busser på natten. Jeg ble mektig engstelig da bussen tok en bråbrems ute på en ellers øde vei, startet å rygge inntil veiskulderen, bussen stanset og bagasjeromsdøren ble slengt opp. - Å nei, nå skjer det, tenkte jeg først. Jeg ble etterhvert litt lettet da jeg så det var bussjåføren og en annen i samme bekledning som sto å snakket utforbi. Sannsynlig bare en annen buss som trengte hjelp.

Når jeg lukket opp øynene en god del timer etterpå, hadde soloppgangen startet, vi kjørte i en tropisk skog omringet av morgentåke. Et idyllisk syn ble ødelagt da bussen stoppet midt i et kryss, militærfolk på gaten, han ene med maskingevær. De skulle ha inspeksjon. En av dem kom inn i bussen, stilte noen spørsmål til guttene bak oss, og gikk ut igjen. De var på jakt etter narkotika. Vi hadde jo ingenting å skjule, men du kan ikke unngå å bli nervøs når en person med maskingevær står rett utforbi vindusruta di. Vi fikk omsider kjøre videre.

Endelig fremme slo varmen mot oss. Vi fikk sjekket inn på et typisk backpacker hostel, et veldig flott, laidback hostel med egen bar, koselig basseng, biljard, bordtennis, og sammenkomst på kvelden hvor folka setter seg ned å prater sammen ved barområdet.

Vi var ikke sene med å ta på bikinien, smøre på oss solkrem, og komme oss ned til stranda. Lyden av bølger som slo mot land var så absolutt behagelig.  Vi dro til en idyllisk passe liten strand. En av de roligste med tanke på bølgeaktivitet. Vannet var lunka og forfriskende - deilig å endelig bade i saltvann. Jeg ble litt rød her og der, men den fargen endres nok etterhvert. Hege hadde allerede hatt tre uker i Filippinene før hun kom hit, så hun hadde allerede et godt grunnlag. Helgen videre blir mer strand, karneval i morgen, og ellers se hva livet har å by på!