Utila, Honduras

Honduras sto for tur. Vi hadde fått beskjed fra flere i Livingston om at Honduras ikke er noe spesielt, bortsett fra Utila og Roatan. Begge to er nærliggende øyer, den første en typisk backpackerøy med mange dykkermuligheter, den andre med vakrere strender og i en litt dyrere klasse. Valget falt på Utila. Hege skulle samme sted, så hun reiste sammen med oss fra Guatemala. På båtterminalen i La Ceiba kom vi i snakk med ei norsk jente med navnet Malene. Rakel (Malene) og Malene var i ekstase over å ha funnet sin navnesøster. For å unngå forvirring, får Malene en B på slutten ettersom Rakel for mange hovedsakelig er kjent som Malene. Jeg har selv blitt påtvunget til å kalle henne Rakel og har gradvis blitt vant til det. Vi møtte forøvrig enda en norsk jente med navnet Malene på Utila, i tillegg til ei dansk, så det kunne virke som om alle Malene'ne hadde samlet seg på samme sted.

Båtturen over fra La Ceiba til Utila kan jeg herved bekrefte at var vår verste noensinne. Det er hvertfall ikke langt om å gjøre. Båten lystret samtlige av havets bevegelser. Den vaiet til alle kanter, opp og ned, høyre og venstre, og enkelte hopp over bølgene hørte også med. Det er ikke uten grunn at båten har fått tilnavnet «The vomiting express». Hvite i ansiktet og på kanten til å kaste opp, trippet vi opp på land en time senere og ble mottatt av et hav med lokalfolk som lempet flyers i hendene på oss fra dykkesentre her og hosteller der. Vi hadde alt et navn på et hostell og dykkersenter vi hadde fått tipset om, og gikk direkte dit. På Utila opererer de fleste, om ikke samtlige, av overnattingsstedene med tilbud om dykking og dykkerkurs. Dersom du dykker får du rommet enten billigere, eller gratis. Malene B skulle dykke, Hege skulle dykke, Rakel skulle kanskje dykke, jeg skulle ikke dykke. Mitt dykk ble tatt i Tyrkia for to år siden hvor panikken tok overhånd. Vi booket oss inn på Underwater vision. Det var enkelte rom med bad, og en del uten. Vi tok dem uten, og det var altså to bad med tilhørende toalett og dusj i hver av dem, fordelt på omlag 40 personer. Veldig lite gunstig når to personer dusjer samtidig, og køen utenfor vokser av folk som må tisse.

Ellers var hostellet veldig fint. Bygget var nytt, hadde en bar, sandvolleybane, område hvor man kunne sole seg, og en brygge. Dagene på Utila var varme og klamme, og da var det herlig å kunne hoppe uti vannet fra brygga. Vi nærmer oss regnsesongen, og dess nærmere regnsesongen vi kommer, dess varmere blir det og dess mer mygg blir det. Det virker som om myggen aldri tar fri.

Det finnes bare en by i Utila, og det er i hovedsak en gate som strekker seg langs havet over 20-30 minutter fra ende til ende. De fleste ho(s)teller finnes i denne gaten, samt flere matbutikker, restauranter, en kino, en bank og noen klesbutikker.

Vi hadde fått høre at Water Caye like utenfor øya skulle være så fint. Det er en liten, ubebodd øy med trær og strand. Vi fikk derfor leid inn en mann som kunne kjøre meg, Rakel, Malene B og ei russisk jente med båten sin dit. Han hadde en smal, liten båt som kjørte i et sakte tempo. Vi kom fram til denne karibiske øya, et paradis. Mer krystallklart vann skal du lete lenge etter. Helt nydelig. Vi var her i noen timer, solte oss og badet, før mannen kom tilbake å hentet oss. Han beordret oss om å legge veskene helt fremme i bauen hvor de lå under tak. Det hadde blitt litt mer vind siden vi kom dit, men det var da ikke så mye sjø. Da vi kom ut på åpent hav, var det store bølger, og vi forsto raskt hans beordring. Vannet fra bølgene sprutet opp mot oss, og vi ble søkk våte fra topp til tå.

Rakel bestemte seg for ikke å dykke, men tenkte å være med på snorkling sammen med meg. Ettersom hun hadde tre dager på rad hvor hun gikk ut, og ikke et sekund tenkte at hun kanskje burde legge seg litt tidlig, ble det til at hun kom hjem mellom 03 og 05 alle de tre nettene, smelte med dører, på og av med lyset sånn kanskje fjorten ganger før hun la seg til ro. Ok, fire ganger da. Da klokken ble 06.30 skulle hun på ingen måte stå opp for å bli med å snorkle da båten gikk klokken 07. Så jeg snorklet alene, mens Malene B dykket. Hun hadde meldt seg på advanced kurset, og fikk fem dykk i tillegg til to fun dives. Hennes beskrivelse av undervannslivet og glede over hvert dykk, gjorde at jeg så inderlig skulle ønske at jeg turte å dykke.

Mars og april er sesong for hvalhaier på Utila. Da jeg ble med for å snorkle, skulle vi ut til nordsiden, og det er her disse skapningene er lettest å få øye på. Riktignok var det gått flere dager siden noen hadde sett dem sist, men sjansen for å se dem var der likevel, og størst sjans dersom en snorklet. Jeg var spent da jeg hoppet uti med snorklerutstyret på, mest i forhold til hvordan jeg ville takle det, om jeg ville få dem samme panikkfølelsen som da jeg dykket sist, men også i forhold til om jeg ville få øye på en hvalhai. Ok, det å puste gikk fint. Jeg dyppet hodet under vann for å se. Ok, dette er skummelt. Jeg forsto hvorfor jeg hadde fått panikk sist jeg dykket. Pusten tok seg opp. «Pust rolig, Ingrid, inn og ut, helst med munnen». Det gikk fint en periode. Jeg så flere fisk og planter på bunnen. Jeg så ut til den ene siden og så dypet, havet ble mørkere og definitivt skumlere. «Ikke se mot der, pust rolig», sa jeg til meg selv. Jeg prøvde å nynne for hvert utpust for å få tankene over på noe annet. Deretter så jeg noe stort glinse et stykke unna meg. Det så ikke ut som fisk, men hva var det? Det så ut som en oksygentank, men uten dykkeren. Ok, hva skjer? Jeg begynte å freake ut, løftet hodet og så båten framfor meg. Dykket under igjen, og fikk konstantert at det var en oksygentank under der, men sannsynlig for å signalisere at båten var her. Jeg bestemte meg for å gå opp på båten. Kapteinen på båten lo av meg når jeg sa jeg hadde fått panikk. Ok, hvis jeg får panikk av å se en oksygentank i vannet, kommer jeg definitivt til å få panikk dersom jeg ser en hvalhai. Jeg mannet meg omsider opp og gikk uti igjen. Da så jeg noen av dykkerne under meg, og jeg følte meg straks mye tryggere av å ha noen rundt meg. Plutselig befant jeg meg midt i en fiskestim av blå fisker. Da vi byttet dykkersted, endte vi opp på et sted hvor det var enda finere undervannsliv. Her var et nydelig korallrev med masse forskjellige planter, blader og en kaktus lignende plante, omringet av et yrende fiskeliv. Fisker med gule og svarte striper, svarte fisker med blått omriss rundt seg, lilla og grønnlige fisker. Jeg så også en del små glassmaneter. Jeg kom meg opp på båten igjen for å forhøre meg med kapteinen om glassmanetene var farlige, noe de ikke var. Jeg hoppet dermed uti igjen og fortsatte min ekskursjon. En ny fiskestim svømte forbi meg. Denne gang var det noen bittesmå fisker i en stim på sikkert flere hundretusener. Det var pussig hvordan de endret retning dersom jeg prøvde å svømme inn i stimen eller ta hånden min inn i den. Ikke en eneste av dem var borti meg. Jeg var bare et hinder som de krysset lett forbi. Det endte opp som en fin snorkledag, en litt kronglete start, men dog. Dagen gikk uten at jeg fikk sett en hvalhai, noe jeg egentlig tror var like så greit, ettersom jeg sannsynlig hadde fått panikk og deretter besvimt av sjokk. Min flaks hadde den vel kanskje spist meg også, selv om det sies at de er snille.

Den siste kvelden fikk jeg og Malene B bli med en gjeng som skulle spise på indisk restaurant hvor vi uansett hadde planer om å dra, men det endte med at bare jeg dro. Gjengen besto av fire fra personalet og ei annen norsk jente som så ut som seksten, men faktisk bare var to år yngre enn meg, men som oppførte seg som om hun eide verden og visste alt. Jeg følte meg egentlig ganske malplassert med denne gjengen jeg egentlig ikke kjente. Hun ene snakket mye om marihuana og at hun heller ville ha dop, ordentlig dop. «Javel, hva har jeg rotet meg borti nå, da», tenkte jeg. Senere fortalte hun at hun tidligere hadde jobbet på sykehus og at hun var sykepleieren som liksom skulle bestemme om pasientene fikk komme inn til legen eller ikke. Først fortalte hun at det egentlig ikke var lovlig for personalet med røykepauser, men hun hadde likevel tatt seg pauser innimellom for å røyke marihuana. Neste historie dreide seg om en pasient som visstnok var urolig, hadde smerter eller noe. Hun spurte om han røyket. «Ehm.. sigaretter?», hadde pasienten spurt. «Røyker du noe som helst»? Joda, han røyket da litt marihuana av og til. «Hva er da vitsen med at du kommer hit for å få valium? Marihuana har da samme effekt, gå hjem å røyk marihuana». Pasienten tumlet hjem igjen blid og fornøyd. Jeg var overrasket over hvordan hun kunne sitte og stolt fortelle om disse historiene. Hadde hun jobbet i norsk helsevesen, hadde hun mistet autorisasjonen meget kjapt.

Mens Malene B var i tenkeboksen i forhold til om hun skulle reise videre mandagen eller tirsdagen, ble det avgjort da hun fikk tilbud om å bli med på en katamaran i to-tre dager til Lívingston og Rio Dulce i Guatemala. Hun takket ja. Selv skulle hun egentlig til Copán i Honduras for å se ruinene før hun skulle til Guatemala, men et slikt tilbud skal vanskelig la være å si nei til. Sammen med tre andre fra hostellet, dro de avgårde tirsdagen. Jeg er så misunnelig. Skulle nesten ønske vi skulle samme vei.

Dagene fløy avgårde. Etter en knapp uke skulle vi videre til Granada i Nicaragua, men for å komme oss dit måtte vi enten overnatte i San Pedro Sula eller Tegucigalpa, førstnevnte en av Mellom-Amerikas farligste byer, eller hovedstaden som også er en av de farligste hovedstadene i verden. Det ble som å velge mellom pest eller kolera. Vi måtte sove i en farlig by uansett hvordan vi vred eller vendte på det. Vi endte opp med buss til San Pedro Sula. Vi hadde booket hostell på nettet, tok taxi direkte dit, gikk ikke ut i det hele tatt for å spise eller noe, men sov frem til klokken 03, og ble hentet en halvtime senere av taxien. Bussen til Nicaragua gikk så tidlig som 05, men vi var nødt å være der en time før avreise. Bussen tok et mellomstopp i Tegucigalpa hvor vi møtte på to islandske jenter som vi har hatt en tendens til å møte på under turen vår. Først første uka i Guanajuato i Mexico, deretter i Tulum, så på Utila og nå altså i Tegucigalpa. De skulle på samme buss, men til en annen by i Nicaragua. Sannsynligvis kommer vi til å treffe på dem igjen. De skal til en del steder hvor også vi skal.

To knappe uker har vi igjen, mesteparten i Nicaragua, og to dager i Mexico City hvor flyet vårt går hjem fra. Nicaragua har vi hørt mye positivt om, så vi gleder oss til å se hva landet har å by på.