Nicaragua, Mexico City og oppsummering

De siste 13 dagene av mitt og Rakel sitt opphold i Mellom-Amerika ble tilbragt i Nicaragua. Oppholdet startet i Granada, en by vest i landet ved innsjøen Lago de Nicaragua. Byen ligger i fotenden av vulkanen Mombacho, et flott skue. Det har ikke vært noen stor aktivitet her på flere hundre år. For omkring 10 000 år siden hadde den en erupsjon som førte til dannelsen av 365 små øyer i innsjøen, også kalt Las Isletas. Vi hadde en kajakktur hit på to timer sammen med en guide som vi ble anbefalt for å få en bedre opplevelse. Vi trodde vi skulle få høre kjedelige historier fra den gang i 1452 da en hertug hadde vært på besøk og lignende, men slik var det ikke. Denne guiden viste vei og holdt helst kjeft. Turen var fin da, om ikke annet. Vi hadde en nydelig utsikt mot vulkanen, og vi padlet oss gjennom flere små, vakre øyer. Vi så fugler og flaggermuser, og hørte apekatter ule langt inni skogen et sted. Vannet var grønt med en sikt på null, men det var veldig varmt. Et bad hørte derfor med. Å padle var tungt for armene. Vi måtte ha små pauser alt etter fem minutter. To og en halv måned uten noe særlig til styrketrening, sier kanskje sitt. Vi holdt ut de to timene vi hadde betalt for, men da var vi slitne og veldig glad for å kunne hoppe i land.

Granada minner mye om Trinidad i Cuba. Husene er gamle og fargelagt i all verdens farger, og man kan også sitte på en hestetaxi. Det er så rart hvor mye litt farger gjør med en by. Her har Oslo noe å lære. Byens sentrum er ved en liten bypark, hvor en svær, gul katedral bygget for hundre år siden, troner på den ene siden. Den ene gata som strekker seg ut fra her, er restaurantgata med restauranter side om side som kjemper om de samme kundene. Gata er full av turister på kveldstid, men også av tiggere, blant annet barn som spør om å få litt mat, barn som selger sigaretter, barn som kler seg i kostyme og trommer på en tromme, barn som danser, men også barn som stjeler. Kelnerne prøver å få dem vekk fra sitt restaurantområde, men de kommer tilbake igjen straks kelneren vender ryggen til.

En annen gate som strekker seg fra parken, er markedsgata. Her er butikker på begge sider i en lang gate med et yrende folkeliv. Biler tuter og kjører forbi. Her kan du få tak i det meste. Mat, klær, sko, kremer, parfyme, vesker, smykker, sminke, verktøy også videre, alt til en billig penge sett med norske øyne.

Oppover mot vulkanen Mombacho, er det mulig å prøve seg på zipline i jungelen. Vi gjorde dette og hadde en kjempe opplevelse. Det var kjempegøy. Det virket skummelt i begynnelsen når vi sto på første plattform og så utover en lang line som vi liksom skulle henge fast i høyt over bakken. Nervene i starten ble fort byttet ut med et adrenalinkick i det vi satte utfor. Vi ville mer. Og mer fikk vi. Syv stasjoner med zipline, en tarzanslynge og en siste stasjon hvor vi skulle rappelere ned på bakkenivå. En vellykket tur og vel brukte penger.

Vi dro videre mot Stillehavskysten, nærmere bestemt til San Juan del Sur. Planen om å ligge på stranda hele siste uka for å pynte på brunfargen før hjemreise, ble raskt knust da vi kom fram. Høye og sterke bølger samt gjørmefarget, våt sand gjorde stranda til et heller ugunstig sted å legge ned håndkleet og sole oss på. I grunn ugunstig å bade også, ettersom bølgene er så sterke og er en ren, potensiell drukningsfare. Likevel trekker stedet til seg mange turister, hovedsakelig surfere. For dem er stedet rene paradiset. Vi strandgåere som bare vil benytte stranden som et sole- og badested, er dessverre blitt for bortskjemt av rolige, karibiske strender med hvit sand og klart vann. Vi forsøkte også stranden Maderas, men også denne stranden – som vi hadde fått tilbakemeldinger på fra andre at var en vakker strand – skuffet oss. Dårlig med muligheter også her til å bade og til å legge ned håndkleet på stranden pga plutselig bølger som kunne komme å væte hele pikkpakket vi måtte ha liggende. Synd vi ikke fikk informasjon før etter klokken 13 om muligheten for å gå langs stranden, forbi noen klipper, hvor vi kunne kommet til en finere strand hvor vi kunne legge oss ned. Etter klokken 13, var tidevannet kommet, og man måtte gå en usikker vei med bølger som når som helst kunne slå en opp mot klippene. Vi fikk heller ta til skue surferne og fortsette lesningen om Harry Hole.

Vi oppdaget at nabohotellet vårt hadde badebasseng og solsenger, så da ble det liv i planen vår igjen. Vi skulle få pynte på brunfargen vår, likevel. Dermed har det blitt basseng og sol de siste dagene. Hotelleieren hadde to snakkende papegøyer i bur ved siden av bassenget. Det gikk i hola, hola (hallo), men også i barnegråt som var veldig overbevisende lik som faktisk barnegråt, før den vekslet over til hola, hola, holaaaaa igjen.

Og sa jeg ikke i forrige innlegg at vi sannsynlig kom til å treffe på de islandske jentene igjen. Joda, de traff vi igjen siste dagen i Granada, mens vi satt på restaurant og spiste, og møtte dem på ny i San Juan del Sur.

Kveldene har blitt brukt både til avslapping, men også til kortspill oppe i baren på Casa Oro sammen med en jentegjeng fra USA, ei hollandsk jente og våre to islandske venner. Vi hadde det veldig festilig. Det gikk i vanlige kortspill og det gikk i drikkeleker. Det var skremmende farlig når man kunne få to rom&cola for 7 kroner.

MEXICO CITY

Søndag dro vi med fly fra Nicaragua via El Salvador til Mexico City. Setenumrene vi hadde fått utdelt på billetten var rad 3. Jojo, greit å sitte så langt framme, tenkte vi. Vi lekte med tanken om det kanskje var 1.klasse vi skulle sitte på ettersom vi satt såpass langt fremme, og jammen var det ikke det. Vi ble servert glass med vann og juice fra brett mens andre passasjer fremdeles gikk forbi for å finne sin plass lenger bak i flyet. Setene var store, vi hadde god benplass og vår egen skjerm, vi fikk to gode frokostalternativer, puter og fleecepledd. Vi i våre skitne reiseklær, mens det rundt oss satt dresskledde menn. Greit billetten vår hadde vært dyr, men 1.klasse? Hadde vi betalt for 1.klasse, mon tro? Eller var det bare tilfeldig at det var akkurat oss som fikk tildelt de setene? Vel vel. Vi brydde oss ikke. Vi bare nøt det så lenge det varte og tok i mot all luksusen vi kunne få.

Vi sjekket oss inn på Hostel Mundo Joven Catedral i Mexico City som ligger midt i sentrum, ved siden av parken og en svær katedral som rager over hostellet. Et trygt hostell som blant annet driver restaurant og bar, samt arrangerer utflukter og shuttletransport.

Dagen før hjemreise meldte vi oss på turen til Teotihuacán, bedre kjent som sol og måne pyramidene. For under 200 kroner, fikk vi en 9 timers lang tur med guide hvor vi var innom fire forskjellige steder; ruiner fra aztekerne midt inni Mexico City, Guadalupe som er et lukket området hvor vi telte 6 eller 7 kirker. Videre gikk vi til et sted hvor vi fikk kort innføring av alt de kunne lage av en spesiell type kaktus, blant annet mezcal som er noe lignende tequila. Det siste stedet vi var innom, og det mest spektakulære på turen, var altså disse pyramidene. De var enorme. den største av dem, Sol pyramiden, rager 64 meter over bakken og myten sier at dersom du stiger den, kommer du til å leve ti år lengre. Vi fikk beskjed om at det tok ti minutter å gå opp, tjue dersom du røyket. Vi klatret opp på seks minutter, så det så.

Våre tre måneder på backpackertur er over. Månedene har flydd av gårde, samtidig føles det så lenge siden vi sto på Gardermoen og så ut av vinduet på det tette snøværet mens vi ventet på å gå ombord på flyet vårt.

Hver eneste dag har vi skrevet regnskap over hva vi har brukt, selv når vi har brukt en krone som tips til rengjøringspersonalet på toaletter. Slik har vi holdt en god oversikt over hvor mye vi har brukt og hvor mye vi har igjen å bruke for uka eller måneden. Vi har holdt oss på rundt 10 000 kroner hver måned, inkludert flybilletter, og det har i grunn vært enkelt å holde budsjettet. Både jeg og Rakel har planer om å skrive regnskap de første ukene når vi kommer hjem, både for å se hvor mye penger vi bruker hjemme og hva vi bruker pengene på, og ikke minst for å se forskjellen fra Latin Amerika.

Vi har alle hatt våre dager hvor hjemlengselen har vært sterk, hvor ingenting er gøy, har bare et eneste stort ønske om å heller være hjemme, men så har neste dag kommet og hjemlengselen fra i går virket plutselig fjern.

Jeg ble utført et oppdrag før vi dro på denne reisen, og det var at jeg skulle få Rakel til å slutte å røyke siste måneden av turen. Egentlig også å få henne til å slutte å bite negler, men det har jeg innsett er umulig. Oppdraget når det gjelder røyking var vanskelig, og jeg ga vel nesten opp. Hun har i det minste redusert forbruket sitt sånn jevnt over, så litt suksess har jeg hvertfall hatt. Så gjenstår det å se om hun mestrer å slutte på egenhånd når hun kommer hjem igjen. Tross alt lite effektivt dersom hun på taxfree'en går i fella og kjøper billig røyk. Hun motsto motvillig på flyturen fra Nicaragua (etter fornuftig snakk fra meg), men så spørs det da når vi kommer frem til Oslo onsdags kveld om hun er like mottakelig for fornuftsprat.

BORTE BRA, MEN HJEMME BEST

Etter tre måneder borte fra hjemme, er det mye jeg savner og gleder meg å komme hjem til. Foruten om mat som kjøttkaker, laks, torsk, kokte poteter, brunost, grovbrød, knekkebrød, melkesjokolade, lakris og ostepop, blir også gleden stor når vi kan drikke vann fra springen igjen, føle at klærne blir ordentlig vasket og at jeg selv blir ordentlig ren etter dusj, kan kaste dopapir i do, sove i egen seng, trene (jeg og Elixia har en date fredag 18.), kjøre bil, kunne ta på setebelte uavhengig av hvor i bilen jeg sitter, kjøpe nye klær og å kunne finne klærne jeg vil ha på meg i et skap og ikke rote oppi en sekk. Rakel gleder seg til norske hårstrikker. De hun har funnet på tur har visstnok enten vært for store eller for små. Jeg gleder meg til å komme tilbake til jobb, til å jobbe og å treffe kolleger, og sist men ikke minst gleder jeg meg til å treffe familie og venner igjen. Jeg gleder meg også til å feire 17.mai i jetlag.

Jeg kommer ikke til å savne luftfuktigheten, myggen, busser med aircondition på full guffe, klamme og varme netter, ei heller å måtte smøre kroppen inn med solkrem og myggmiddel hver eneste dag. Jeg kommer heller ikke til å savne de typiske introduksjonssamtalene vi har hatt; «Hvor er dere fra?», «Norge», «Åj, er det ikke veldig kaldt der?». Det var en som fortalte at han hadde vært et sted hvor det hadde vært 15 grader, og det hadde visstnok vært iskaldt. 15 grader er jo nesten varmt, jo.

Hverken jeg eller Rakel har vært noe særlig syke under turen. Magesjau har holdt seg til en dag for oss begge, og en halv uke med forkjølelse for min del er vel det vi kan rapportere om. Heller har vi ikke vært utsatt for noe lommetyveri eller lignende (bank i bordet. Vi har fortsatt litt tid igjen før vi drar til flyplassen). Vi har hørt om forferdelige historier hvor en backpacker visstnok skal ha valset i gata i Guatemala på sokkelesten med ingenting annet enn en bussbillett. Han hadde blitt ranet alt han eide og hadde på åpen gate, blitt truet med våpen og ble tvunget til å ta ut alle pengene han hadde på kortet til dem. Heldigvis hører slike hendelser til sjeldenhetene, men det er et økende problem at kriminalitet rammer turister i denne delen av verden.

Under turen har jeg lært at jeg er en veldig hjemkjær person. Jeg er glad i Norge og tre måneder på reise har vært passelig for meg. Turen har vært fantastisk. Vi har fått oppleve mye og blitt kjent med flere kulturer og mennesker, både lokale og andre reisende. Favorittlandet må nok bli Cuba. Det var i grunn hele stemningen og følelsen av å leve i gamle dager som gjorde dette til en helt spesiell opplevelse. Mexico har også utmerket seg på mange måter. Folkene, kulturen, historien og maten i tillegg til at det er et vakkert land. Ellers er i grunn hele Mellom-Amerika en grønn perle med mye jungel og planter, og steder hvor man kan finne vakre strender ut mot det karibiske hav.

Nå er vi begge veldig klar for å komme hjem! Sees snart :o)

Utila, Honduras

Honduras sto for tur. Vi hadde fått beskjed fra flere i Livingston om at Honduras ikke er noe spesielt, bortsett fra Utila og Roatan. Begge to er nærliggende øyer, den første en typisk backpackerøy med mange dykkermuligheter, den andre med vakrere strender og i en litt dyrere klasse. Valget falt på Utila. Hege skulle samme sted, så hun reiste sammen med oss fra Guatemala. På båtterminalen i La Ceiba kom vi i snakk med ei norsk jente med navnet Malene. Rakel (Malene) og Malene var i ekstase over å ha funnet sin navnesøster. For å unngå forvirring, får Malene en B på slutten ettersom Rakel for mange hovedsakelig er kjent som Malene. Jeg har selv blitt påtvunget til å kalle henne Rakel og har gradvis blitt vant til det. Vi møtte forøvrig enda en norsk jente med navnet Malene på Utila, i tillegg til ei dansk, så det kunne virke som om alle Malene'ne hadde samlet seg på samme sted.

Båtturen over fra La Ceiba til Utila kan jeg herved bekrefte at var vår verste noensinne. Det er hvertfall ikke langt om å gjøre. Båten lystret samtlige av havets bevegelser. Den vaiet til alle kanter, opp og ned, høyre og venstre, og enkelte hopp over bølgene hørte også med. Det er ikke uten grunn at båten har fått tilnavnet «The vomiting express». Hvite i ansiktet og på kanten til å kaste opp, trippet vi opp på land en time senere og ble mottatt av et hav med lokalfolk som lempet flyers i hendene på oss fra dykkesentre her og hosteller der. Vi hadde alt et navn på et hostell og dykkersenter vi hadde fått tipset om, og gikk direkte dit. På Utila opererer de fleste, om ikke samtlige, av overnattingsstedene med tilbud om dykking og dykkerkurs. Dersom du dykker får du rommet enten billigere, eller gratis. Malene B skulle dykke, Hege skulle dykke, Rakel skulle kanskje dykke, jeg skulle ikke dykke. Mitt dykk ble tatt i Tyrkia for to år siden hvor panikken tok overhånd. Vi booket oss inn på Underwater vision. Det var enkelte rom med bad, og en del uten. Vi tok dem uten, og det var altså to bad med tilhørende toalett og dusj i hver av dem, fordelt på omlag 40 personer. Veldig lite gunstig når to personer dusjer samtidig, og køen utenfor vokser av folk som må tisse.

Ellers var hostellet veldig fint. Bygget var nytt, hadde en bar, sandvolleybane, område hvor man kunne sole seg, og en brygge. Dagene på Utila var varme og klamme, og da var det herlig å kunne hoppe uti vannet fra brygga. Vi nærmer oss regnsesongen, og dess nærmere regnsesongen vi kommer, dess varmere blir det og dess mer mygg blir det. Det virker som om myggen aldri tar fri.

Det finnes bare en by i Utila, og det er i hovedsak en gate som strekker seg langs havet over 20-30 minutter fra ende til ende. De fleste ho(s)teller finnes i denne gaten, samt flere matbutikker, restauranter, en kino, en bank og noen klesbutikker.

Vi hadde fått høre at Water Caye like utenfor øya skulle være så fint. Det er en liten, ubebodd øy med trær og strand. Vi fikk derfor leid inn en mann som kunne kjøre meg, Rakel, Malene B og ei russisk jente med båten sin dit. Han hadde en smal, liten båt som kjørte i et sakte tempo. Vi kom fram til denne karibiske øya, et paradis. Mer krystallklart vann skal du lete lenge etter. Helt nydelig. Vi var her i noen timer, solte oss og badet, før mannen kom tilbake å hentet oss. Han beordret oss om å legge veskene helt fremme i bauen hvor de lå under tak. Det hadde blitt litt mer vind siden vi kom dit, men det var da ikke så mye sjø. Da vi kom ut på åpent hav, var det store bølger, og vi forsto raskt hans beordring. Vannet fra bølgene sprutet opp mot oss, og vi ble søkk våte fra topp til tå.

Rakel bestemte seg for ikke å dykke, men tenkte å være med på snorkling sammen med meg. Ettersom hun hadde tre dager på rad hvor hun gikk ut, og ikke et sekund tenkte at hun kanskje burde legge seg litt tidlig, ble det til at hun kom hjem mellom 03 og 05 alle de tre nettene, smelte med dører, på og av med lyset sånn kanskje fjorten ganger før hun la seg til ro. Ok, fire ganger da. Da klokken ble 06.30 skulle hun på ingen måte stå opp for å bli med å snorkle da båten gikk klokken 07. Så jeg snorklet alene, mens Malene B dykket. Hun hadde meldt seg på advanced kurset, og fikk fem dykk i tillegg til to fun dives. Hennes beskrivelse av undervannslivet og glede over hvert dykk, gjorde at jeg så inderlig skulle ønske at jeg turte å dykke.

Mars og april er sesong for hvalhaier på Utila. Da jeg ble med for å snorkle, skulle vi ut til nordsiden, og det er her disse skapningene er lettest å få øye på. Riktignok var det gått flere dager siden noen hadde sett dem sist, men sjansen for å se dem var der likevel, og størst sjans dersom en snorklet. Jeg var spent da jeg hoppet uti med snorklerutstyret på, mest i forhold til hvordan jeg ville takle det, om jeg ville få dem samme panikkfølelsen som da jeg dykket sist, men også i forhold til om jeg ville få øye på en hvalhai. Ok, det å puste gikk fint. Jeg dyppet hodet under vann for å se. Ok, dette er skummelt. Jeg forsto hvorfor jeg hadde fått panikk sist jeg dykket. Pusten tok seg opp. «Pust rolig, Ingrid, inn og ut, helst med munnen». Det gikk fint en periode. Jeg så flere fisk og planter på bunnen. Jeg så ut til den ene siden og så dypet, havet ble mørkere og definitivt skumlere. «Ikke se mot der, pust rolig», sa jeg til meg selv. Jeg prøvde å nynne for hvert utpust for å få tankene over på noe annet. Deretter så jeg noe stort glinse et stykke unna meg. Det så ikke ut som fisk, men hva var det? Det så ut som en oksygentank, men uten dykkeren. Ok, hva skjer? Jeg begynte å freake ut, løftet hodet og så båten framfor meg. Dykket under igjen, og fikk konstantert at det var en oksygentank under der, men sannsynlig for å signalisere at båten var her. Jeg bestemte meg for å gå opp på båten. Kapteinen på båten lo av meg når jeg sa jeg hadde fått panikk. Ok, hvis jeg får panikk av å se en oksygentank i vannet, kommer jeg definitivt til å få panikk dersom jeg ser en hvalhai. Jeg mannet meg omsider opp og gikk uti igjen. Da så jeg noen av dykkerne under meg, og jeg følte meg straks mye tryggere av å ha noen rundt meg. Plutselig befant jeg meg midt i en fiskestim av blå fisker. Da vi byttet dykkersted, endte vi opp på et sted hvor det var enda finere undervannsliv. Her var et nydelig korallrev med masse forskjellige planter, blader og en kaktus lignende plante, omringet av et yrende fiskeliv. Fisker med gule og svarte striper, svarte fisker med blått omriss rundt seg, lilla og grønnlige fisker. Jeg så også en del små glassmaneter. Jeg kom meg opp på båten igjen for å forhøre meg med kapteinen om glassmanetene var farlige, noe de ikke var. Jeg hoppet dermed uti igjen og fortsatte min ekskursjon. En ny fiskestim svømte forbi meg. Denne gang var det noen bittesmå fisker i en stim på sikkert flere hundretusener. Det var pussig hvordan de endret retning dersom jeg prøvde å svømme inn i stimen eller ta hånden min inn i den. Ikke en eneste av dem var borti meg. Jeg var bare et hinder som de krysset lett forbi. Det endte opp som en fin snorkledag, en litt kronglete start, men dog. Dagen gikk uten at jeg fikk sett en hvalhai, noe jeg egentlig tror var like så greit, ettersom jeg sannsynlig hadde fått panikk og deretter besvimt av sjokk. Min flaks hadde den vel kanskje spist meg også, selv om det sies at de er snille.

Den siste kvelden fikk jeg og Malene B bli med en gjeng som skulle spise på indisk restaurant hvor vi uansett hadde planer om å dra, men det endte med at bare jeg dro. Gjengen besto av fire fra personalet og ei annen norsk jente som så ut som seksten, men faktisk bare var to år yngre enn meg, men som oppførte seg som om hun eide verden og visste alt. Jeg følte meg egentlig ganske malplassert med denne gjengen jeg egentlig ikke kjente. Hun ene snakket mye om marihuana og at hun heller ville ha dop, ordentlig dop. «Javel, hva har jeg rotet meg borti nå, da», tenkte jeg. Senere fortalte hun at hun tidligere hadde jobbet på sykehus og at hun var sykepleieren som liksom skulle bestemme om pasientene fikk komme inn til legen eller ikke. Først fortalte hun at det egentlig ikke var lovlig for personalet med røykepauser, men hun hadde likevel tatt seg pauser innimellom for å røyke marihuana. Neste historie dreide seg om en pasient som visstnok var urolig, hadde smerter eller noe. Hun spurte om han røyket. «Ehm.. sigaretter?», hadde pasienten spurt. «Røyker du noe som helst»? Joda, han røyket da litt marihuana av og til. «Hva er da vitsen med at du kommer hit for å få valium? Marihuana har da samme effekt, gå hjem å røyk marihuana». Pasienten tumlet hjem igjen blid og fornøyd. Jeg var overrasket over hvordan hun kunne sitte og stolt fortelle om disse historiene. Hadde hun jobbet i norsk helsevesen, hadde hun mistet autorisasjonen meget kjapt.

Mens Malene B var i tenkeboksen i forhold til om hun skulle reise videre mandagen eller tirsdagen, ble det avgjort da hun fikk tilbud om å bli med på en katamaran i to-tre dager til Lívingston og Rio Dulce i Guatemala. Hun takket ja. Selv skulle hun egentlig til Copán i Honduras for å se ruinene før hun skulle til Guatemala, men et slikt tilbud skal vanskelig la være å si nei til. Sammen med tre andre fra hostellet, dro de avgårde tirsdagen. Jeg er så misunnelig. Skulle nesten ønske vi skulle samme vei.

Dagene fløy avgårde. Etter en knapp uke skulle vi videre til Granada i Nicaragua, men for å komme oss dit måtte vi enten overnatte i San Pedro Sula eller Tegucigalpa, førstnevnte en av Mellom-Amerikas farligste byer, eller hovedstaden som også er en av de farligste hovedstadene i verden. Det ble som å velge mellom pest eller kolera. Vi måtte sove i en farlig by uansett hvordan vi vred eller vendte på det. Vi endte opp med buss til San Pedro Sula. Vi hadde booket hostell på nettet, tok taxi direkte dit, gikk ikke ut i det hele tatt for å spise eller noe, men sov frem til klokken 03, og ble hentet en halvtime senere av taxien. Bussen til Nicaragua gikk så tidlig som 05, men vi var nødt å være der en time før avreise. Bussen tok et mellomstopp i Tegucigalpa hvor vi møtte på to islandske jenter som vi har hatt en tendens til å møte på under turen vår. Først første uka i Guanajuato i Mexico, deretter i Tulum, så på Utila og nå altså i Tegucigalpa. De skulle på samme buss, men til en annen by i Nicaragua. Sannsynligvis kommer vi til å treffe på dem igjen. De skal til en del steder hvor også vi skal.

To knappe uker har vi igjen, mesteparten i Nicaragua, og to dager i Mexico City hvor flyet vårt går hjem fra. Nicaragua har vi hørt mye positivt om, så vi gleder oss til å se hva landet har å by på.