Playa del Carmen, Isla Mujeres og Cancun

De siste dagene i Playa del Carmen ble brukt til solslikking på stranda, lesing, spising, henging med gutta på hostellet og kino. Kinoen var, som i Guanajuato, del av et kjøpesenter. Vi måtte ta taxi ut dit, og foran oss praget et stort kjøpesenter og bokstavene til Sears dukket opp. Inni så senteret ut eksakt som et man finner i USA eller Canada med samme type oppbygning, butikker av forskjellige prisklasser og food court. Det luktet til og med som sentrene i USA og Canada. Med McFlurry, popcorn og godteri var vi klar for Barnepiken, en fantastisk film. Både boka skal leses og filmen skal kjøpes når jeg kommer hjem. Mens vi andre fulgte oppslukt med i filmen, sov Hege seg gjennom den.

Tirsdag sa vi takk og farvel til Playa del Carmen og tok bussen en drøy time videre til Cancun, en busstur som kostet mindre enn bussen inn til byen hjemme. En taxitur senere, og vi befant oss på kaien, klar for en 20 minutters båttur til Isla Mujeres – kvinnenes øy. Vi ankom nordsida av øya hvor hovedaktiviteten er sentrert rundt, hvor vi forøvrig også har holdt oss til i de fire dagene vi har vært her. Noe av det første vi oppdaget da vi gikk ut av båten, var at folk ferdes rundt i trafikken i golfbiler - blant annet. Øya er bare 8 km lang, og ettersom det er en strekning på nesten lik lengde som Stokkavannet, lekte vi, det vil si jeg, med tanken på å jogge til andre enden og ta en taxi tilbake, eventuelt helst omvendt.

Byen er lett å orientere seg i. Gatene er trange og husene små og koselige, noen vekker til og med assosiasjoner til Pippi Langstrømpe sitt hus. Man kan fint vandre midt i veien, og flytte seg når det kommer et kjøretøy forbi. Prisene er noe lavere enn turiststedene ellers på Yucatan. Hovedgata går tvers gjennom byen. Her finner man små, koselige butikker med folk utenfor som prøver å få folk inn for å ta en kikk, samt flere restauranter tett i tett som hver prøver å få folk til å spise på sin respektive restaurant. Litt slitsomt til tider, men et smil og No gracias fungerer fint. 

Mens vi har vært på Isla Mujeres har vi opplevd turens første regnskur. Den første kom mens vi var i vannet å bada. Deilig å bade mens det regnet, men da det begynte å ta seg opp, fikk vi grepet fatt i håndkle og strandveske og kom oss under tak. Dagen etter startet dagen med nok en regnskur. Det klarnet opp igjen kort tid etter og siden har det vært sol og klar himmel.

Stine er ikke glad i strand, så hun har bedrevet dagene på kafé med bok, data og skype. Vi andre derimot, har befunnet oss på Playa Norte. Den skal visstnok være øyas fineste strand og uten å ha sett de andre, tror jeg så inderlig på det. Havet rundt er turkist, sanden hvit, en passe mengde med folk, rolig, og full mulighet for å slappe av uten lyden av høy musikk rundt. Vannet har en herlig temperatur. Min favorittstrand så langt.

Vi har blitt advart av hotelleieren på det første hotellet vi sov i en natt hos, at det på stranden er et velkjent problem at mexicanske menn, hovedsakelig fra Cancun, starter en samtale med folk som soler seg for å distrahere, mens en andremann napper med seg eiendelene som måtte ligge ved siden av. Vi har derfor holdt godt øye på tingene våre, men har sluppet å oppleve slike hendelser.

Vi vurderte å leie oss en golfbil for å utforske øya, noe som kan leies for 500 pesos dagen. Selv om det hadde vært veldig morsomt – og jeg hadde forøvrig ingen redsler for at jeg skulle krasje en golfbil slik jeg gjorde med en scooter ettersom det ligner mer på bilkjøring – var vi ikke gira nok, så vi la det fra oss.

Under turen har piña colada blitt min favorittdrink, noe jeg tidligere ikke har hatt sansen for ettersom kokos og alkohol i mitt hode, ikke passet sammen. Nå smaker det nydelig. Angående nye ting å like; vi er en gruppe på fire, og ingen av oss liker tomat. Litt herlig at både jeg og Rakel har begynt å like dette. Til tider er kanskje dette den eneste «salaten» vi får servert til retten vi får, kanskje også et lite salatblad om vi er heldig og litt løk. Nå er Mexico kjent for gode tomater, så jeg lurer litt på hvordan norske tomater kommer til å smake i forhold.

Siste natten i Mexico tilbringes i Cancun. Vi fikk innlosjert oss på et hotell like i nærheten av bussterminalen slik at vi i morgen har kort vei når vi skal dra mot flyplassen. Vi oppdaget i går at Rakel hadde glemt å skrive mellomnavnet sitt da hun bestilte flybillettene til Cuba. Stressa for muligheten for at hun ikke fikk adgang til flyet fordi navnet på billetten ikke stemte overens med navnet i passet, dro vi to avgårde til flyplassen i dag. Der fikk vi beskjed at i Mexico og Cuba er ikke slike småfeil så farlig, så det skulle ikke bli noe problem, mente representanten fra flyselskapet. Lettet tok vi bussen tilbake.

Gledelig nytt er at Hege har forlenget turen sin og blir nå med oss hele turen, og ikke bare seks uker slik utgangspunktet var.

Våre fem uker i Mexico er nå over. Min mor var veldig skeptisk da jeg lanserte planen om å reise hit ettersom det meste man hører i nyhetene omhandler kriminalitet, narkotika og drap. Disse fem ukene har vist oss noe helt annet. Vi har følt oss trygge stort sett gjennom hele turen. Mexicanerne er generelt sett hyggelige mennesker, og de er veldig stolte av landet sitt. Men det er klart man må ta noen forhåndsregler som ellers i verden.

Nå venter nye eventyr når vi på søndag entrer Cuba for tre uker. Det vil si Hege kommer ikke før til onsdag ettersom hun bestilte litt seinere enn oss, og det ikke fantes flere ledige (og billige) billetter igjen. Første natt bor vi i Havana, deretter tar vi bussen til Cienfuegos som ligger ca fire timer unna hovedstaden. Her kommer vi til å møte ei venninne av Rakel. Vi kommer til å bo hovedsakelig i Casa Particulares, noe som vil si å bo hjemme hos familier som leier ut rom til reisende. Dette er den billigste måten å bo på, og det sies å være den beste måten å bli kjent med Cuba og dets kultur på. Kultursjokk kommer det garantert til å bli. Med et land som har matrasjonering, blir det mindre mat og lite å velge mellom. Toalettartikler er vanskelig å få fatt på, så shampoo, solkrem og fuktighetskrem er hamstret inn.

På Cuba er internettilgang ikke like lett å få tak i, og kan hende jeg ikke får oppdatert bloggen like ofte, eventuelt i det hele tatt mens vi er der.   

Tulum, Playa del Carmen og Isla Cozumel

Etter en ti timers busstur fra Palenque, fikk vi innlosjert oss på Casa del Sol hostel i Tulum. Her bodde vi i to cabañas, bungalows om du vil, en koselig måte å bo på. På kveldene var det mye leven utforbi av en mann som pratet hysterisk og med sinne i en mikrofon. Det minnet oss mer om en høyt politisk tale av nazistisk slag, enn en religiøs tale som vi ble fortalt at det var. At en liten bar utforbi som spilte høy musikk til langt ut på natt, gjorde det heller ikke særlig lettere for nattesøvnen. Nuvel, jeg sover meg tungt gjennom det meste, så jeg skal ikke klage. Det gikk verst utover de tre andre. Foruten om dette, og at badet lå litt langt unna, var det en sjarmerende plass å være. Det er flere strender i Tulum, men den første vi ble kjørt til av taxisjåføren, var bare helt nydelig. Det er ikke uten grunn at den har fått navnet El Paraiso – paradiset. Kritthvit sand og krystallklart vann – vi var virkelig i paradis. 

Et besøk i Tulum kan ikke gjøres uten å dra til de velkjente ruinene langs havet. V hadde fått beskjed om å dra tidlig hvis vi ønsket å se ruinene med færrest mulig turister, så vi dro i 09 tiden og delte ruinene med få andre, tatt i betraktning at mengden av turister var mye høyere da vi forlot ruinene en liten time senere. Vi så mange iguaner vandre inni parken, store og små. Det var nesten litt at vi måtte passe på hvor vi gikk for å unngå å trå rett på en. Særlig ettersom de skifter farge i forhold til å gå i ett med bakken de står på for å kamuflere seg. 

Det var mange ruiner å se, men den mest kjente av dem ligger flott plassert oppå en klippe med havet rett nedenfor. Et flott syn, og en flott base for bildetaking.

Tidlig ettermiddag tok vi bussen en time videre til Playa del Carmen. Vi befant oss midt oppi turistland da vi steg ut av bussen og McDonalds og luksuriøse gullsmedbutikker, parfymerier og klesbutikker ligger på rekke og rad. Skilt utforbi butikker står på engelsk, prisene står oppført i us dollar og gatene er fyllt opp med turister, hovedsakelig amerikanere, men også mange skandinavere. At vi fant utfluktsbyråer hvor det sto skiltet utforbi at her snakkes engelsk, norsk, dansk, svensk og spansk, var nok et tydelig eksempel på at her ferdes turister. Maten, overnatting, alt er overpriset, særlig om du befinner deg i eller ved den lange gågata, 5.avenida. Plutselig skulle de ha 90 pesos for 2 kuler is, og ettersom vi tenker pesos som norske kroner, var det en lett sak å si nei til. Etterpå kommer vi kanskje på at det jo tross alt, bare var snakk om 40 kr, men selv 40 kr er dyrt hjemme for 2 kuler is. Nå skal det sies at dette var priser hos Ben & Jerry's, men faktisk er det ikke så alt for mye billigere i andre iskiosker heller. Et måltid er opp i mot dobbelt pris av hva vi er blitt vant til. Kall oss bortskjemte når vi til nå har betalt gjennomsnittlig 30-70 kr for en middag, og syter for å betale 100 kroner og oppover her. Men vi er tross alt på backpackertur og har et matbudsjett på ca 100 kr dagen. En restauranteier vi kom i prat med i 5.avenida etter at vi sa til ham at prisene hans var alt for dyre for oss, fortalte han at han betalte 25 000 us dollar i leie i måneden, og på grunn av de høye leieprisene, måtte de kompensere med høyere priser. Han sa videre at «i mitt hjemland, er det ikke så dyrt», som om denne delen ikke tilhørte Mexico, var et eget land på sett og vis. Dersom du går noen gater oppover derimot, bort i fra gågata, ligner gatene mer på Mexico, mexicanske restauranter med hagemøbler og normale priser kommer til syne.

Apoteker reklamerer for en kort liste medisiner de blant annet har på et skilt utenfor butikken; Penicillin, Amoxicillin, diet pill, Viagra, Fosamax – wtf! Fosamax – «Vi har medisiner mot beinskjørhet, kom og kjøp.»

Stranden er overfylt av mennesker og musikken går for full rulle. Egentlig minner ikke stedet noenting om Mexico, kun et sted som kun baserer seg på turister og deres ønsker om hvordan et reisemål skal være. Det er litt synd, særlig for dem som reiser på en to ukers ferie hit og ikke aner hvordan Mexico egentlig er og hva det har å tilby når de returnerer hjem.

Drikkekulturen i byen er ekstrem. Ikke en dag går forbi uten et yrende uteliv. Den 12. gata er bargata. Her er det barer og diskoteker på rekke og rad nedover mot stranda, personer som deler ut armbånd til oss jenter slik at vi får gratis drikke på deres respektive utested. Vi kjøpte ingenting, fikk bare masse gratis drikke, veldig greit i grunn. Litt mer urettferdig for guttene som, hvertfall på det ene utestedet vi var på – BlueParrot – måtte ut med 400 pesos (180 kr) for inngang og fri drikke til klokken 04 eller 100 pesos (45 kr) for kun inngangen mens jentene får gratis inngang og gratis drikke til klokken 02.

Nå høres det nesten ut som jeg slakter hele stedet, men vi har funnet vår plass her. Vi har bodd på et nytt hostel kalt Quinta Playa Hostel, som er rent og flott, og som ligger rett ved stranden. Ettersom det er nytt, er foreløpig prisen relativt billig med sammenligning av andre hosteller som ligger i nærheten og som langt i fra er like rene og pene. Vi har vært her i en uke, og blir noen dager til. Som backpackersted, står jeg likevel enda ved at Playa del Carmen ikke er helt tilrettelagt, særlig økonomisk sett.

Onsdagen dro jeg, Hege og Rakel til Isla Cozumel, Hege for å dykke, og jeg og Rakel for å utforske øya, og hvorfor ikke gjennom å leie scootere å kjøre rundt øya som tar to timer å kjøre rundt. Fyllesyke, særlig hva Rakel gjelder, og trøtte, trådde vi opp på ferjekaia i Playa del Carmen kl 10 for å ta båten over til øya, en 30 minutters båttur. Det var mye sjø, båten vaiet fra side til side, og vi ble i grunn veldig kvalme. Vi var dog veldig glad for at vi ikke satt ute på dekk ettersom vi for det første ville blitt dassvåte og for det andre ville det ført til mann-over-bord tilstander med den sjøen. Godt var det å komme i land. Flere cruiseskip lå ankret til langs øya.

Den som ga meg mopedlappen med på kjøpet da jeg tok billappen for snart seks år siden, kan ikke ha tenkt helt klart. Aldri har jeg kjørt scooter før, og sannsynligvis kommer jeg aldri til å gjøre det igjen heller. Ingrid gjør ting hun ikke kan, sier jeg bare. Det første jeg gjør i det vi svinger ut på veien er å kjøre rett i en parkert bil. Ikke lite flaut en gang. Kan tydeligvis ikke ha forstått bremsen helt, for jeg prøvde å bremse med føttene, prøvde å svinge, samtidig som jeg må ha gasset. Ikke spør meg hva jeg tenkte på, for det vet jeg ikke selv en gang. Med meg selv gikk det helt fint, kun et lite skrubbsår på stortåa og en liten kul på leggen. Bilen fikk en liten skramme, og ettersom eieren ikke så krasjet, mente personalet ved leiefirmaet at jeg ikke trengte å bry meg, bare la det gå. Fronten på scooteren sto det verre til med. Hvis det likevel var meningen at jeg skulle krasje, var jeg evig takknemlig for at det skjedde som det gjorde, og ikke midt i trafikken hvor det kunne endt mye mer alvorlig.

Vi fikk kjøre videre med Rakel sin scooter med meg bakpå. Å sitte bakpå føltes veldig skummelt til å begynne med. Her satt jeg bakpå, usikra, i en ukjent trafikk og med ukjente trafikkregler. Hvis vi skjeiner eller krasjer nå, hvis vi i det hele tatt overlever, vil vi minst få tredjegrads forbrenning på armer og bein, var tankene som surret rundt i mitt hode. Det tok heldigvis ikke lang tid før vi var ute av byen og ut på hovedveien som førte oss til andre siden av øya. Veien var lite trafikkert, og det å sitte bakpå nå føltes mye bedre. Bekymringene jeg satt igjen med mens vi kjørte i 60 og 70 kilometer i timen på en trimmet scooter på denne ellers øde veien, var hjelmen, som egentlig minnet mer om en ridehjelm, og som blåste titt bakover slik at den dekket bakhodet, men ikke forhodet. Heldig er jeg, dersom vi krasjer nå og jeg lander med forkroppen først, tenkte jeg ironisk. 

Etter en kanskje 20 minutters kjøring på en evig lang, bein strekning, var vi på andre siden av øya. Denne delen er lite bebodd, strendene ligger langstrakte og det er få eller ingen mennesker å se. Nå og da dukket det opp en strandrestaurant. Vi kunne lett ha funnet et sted for oss selv og ligget toppløse, men vi gjorde det ikke. Øya var vakker. Langs veien så vi en iguan, hvis det ikke var en salamander, som sprang ut i grøfta i det vi kjørte forbi og en pelikan som fløy over hodene på oss. Vi stoppet opp underveis for å ta bilder, for å spise og siste gang for å legge oss ned på en strand i den mer sivilserte delen. Etterpå bar det tilbake til bytrafikken, hvor det igjen føltes veldig usikkert igjen. Men fram kom vi. Turen hadde vært veldig fin og det hadde vært en fin opplevelse, med krasjet ekskludert.

Dagen etter hadde Hege symptomer på dykkersyke; trøtt, slapp, hodepine og noe svimmel. Jeg og hun tok turen til legevakten ved røde kors, men ble sendt direkte videre med taxi til en privatklinikk med «dykkerleger» og tilgjengelig trykkammer. Der ble hun undersøkt av to leger, og med en nevrologisk undersøkelse følte jeg meg på hjemmebane. Hun ble vurdert som kandidat til behandling i trykkammer, men hun ønsket å vente og heller komme tilbake dersom det skulle bli verre. Foreløpig ser det heldigvis ut til å gå bedre.

Planen vår var egentlig å ta fly til Cuba førstkommende mandag, men vi rotet det veldig til for oss da vi ventet litt for lenge med å bestille billetter og levde i troen på at billettprisene ville holde seg på 1500 kroner slik det i lang tid hadde vært priset til. Når vi endelig skulle bestille, var prisene økt til over 4000 kroner, og direkteflyvninger fantes ikke lenger. Prisene var rundt om de samme dersom vi byttet dagene med en og to dager. Dermed endte det med at vi kjøpte billetter fra søndag 25.mars til 15. april for 1800 kroner per person. Uken vi nå har fått ekstra i Mexico, bruker vi på Yucatanhalvøya. Vi skal til Puerto Morelos, Cancun og Isla Mujeres. Sistnevnte hadde vi planer om å kun dra til på dagstur, men ettersom vi nå har en uke ekstra, ender det med overnatting der.  

Ellers koser vi oss meget på tur :o)

San Cristóbal de las Casas og Palenque

Vi kom til San Cristóbal de las Casas mandags morgen. Da vi så ut av bussruta i det vi svingte inn mot bussterminalen, så vi personer kledd i vinterjakke, lue og skjerf. Og fra å komme fra 30 grader og sol, til et sted mellom 5 og 9 grader, var dette for oss et rimelig kuldesjokk. Ikke noe særlige varme klær hadde vi med oss heller. Vi booket oss inn på første og beste hostel, Planet hostel, anbefalt av taxisjåføren, noe som heller så ut til å være skivebom. Rommet vi fikk var like kaldt som ute, og det var lite potensiale i rommet til at det skulle bli noe særlig varmere. Å tulle seg inn i et par sengepledd hjalp heller ikke stort på en lett frysen person som meg. Toalettet funket ikke, og speil fantes heller ikke. Vi kikket oss rundt om i sentrum, en koselig by, med en lang gågate. I den ene enden av denne gaten fantes en svær labyrint av et marked. De fleste bodene solgte mer eller mindre det samme. Temperaturen steg etterhvert utover dagen, og jeg fikk kjøpt meg en tjukk strikkejakke på markedet. Stine og Hege hadde alt i Guanajuato kjøpt seg en likedan, noe som de har hatt stort utbytte av ved kalde dager og ved bussturer når aircondition anlegget står på for fullt. Dette er en genser som jeg kaller Mexicos svar på lusekofte.

Under vår oppdagelsesferd i byen denne mandagen, oppdaget vi et koselig lite hostel i denne gågaten. Vi pratet med resepsjonisten og fikk sett på rommene. Hun skulle bare ha 80 pesos (36 kr) per person per natt. Rommene var ikke så verst, så vi ilte tilbake til det første hostellet vi hadde booket oss inn på og sa vi ikke ønsket å bo her likevel, og spurte om vi kunne få tilbake noen av pengene, slik at de bare satt igjen med depositumet. Unggutten bak resepsjonen ga oss et irritert nei til svar og var generelt veldig arrogant og likegyldig. Vi ble enig om å flytte likevel, selv om det var penger rett ut av vinduet. Vi tok det med oss videre som en lærepenge om ikke å gå for det første og (ikke nødvendigvis) det beste hostellet vi finner.

Godt var det dog at vi flyttet, ettersom Stine den natten sprang mellom seng og do med oppkast. Med et toalett som ikke funket, hadde dette blitt litt problematisk på det andre hostellet. Hun var ikke god da hun sto opp. Vi to hadde planlagt å jogge sammen den morgenen, men det ble til at jeg tok den turen alene. Det var herlig å endelig trene litt, selv om det bare ble med en liten halvtime.

Vi tre andre tuslet rundt i byen mens Stine lå syk i senga på hostellet. Etter at vi senere hadde slappet av litt på hostellet på ettermiddagen, besvimte Stine og falt i bakken. Hun hadde ikke fått i seg noe næring, annet enn vann det siste døgnet. Jeg ble ganske irritert på resepsjonisten da jeg på spansk ga beskjed til henne at vi trengte en lege, hvorpå hun svarte, nei, det trenger vi ikke. «JO, vi trenger en lege». «Nei, det gjør vi ikke». Det gikk opp for meg først etterpå at jeg hadde brukt verbet tener som betyr å ha, i stedenfor nesecitar som betyr å trenge. Klart hotellet ikke har en lege, men begriper likevel ikke hvorfor hun ikke reagerte. Vel vel, en ambulanse ble i hvert fall bestilt og kom med sirener få minutter etterpå. Lav puls og lavt blodtrykk, noe fjern og blek i ansiktet og på leppene. Hun ble fraktet til et slags legevakt/minisykehus, drevet av røde kors i blålys. Alle fire fikk vi være med i ambulansen. At ambulansen kjørte i blålys, hadde strengt tatt ingenting å si, ettersom den fulgte trafikken ellers og ikke gjorde noen forsøk på å kjøre fortere. Etter en legekonsultasjon på kanskje 15 minutter, fikk hun med seg antibiotikatabletter for salmonellainfeksjon, kvalmestillende, pulver hun skulle blande ut med vann som en form for sukker- og saltvann, samt en resept på en tablett for magesmerter. Hun kunne dra tilbake igjen og slapp heldigvis sykehusinnleggelse. Vi passet etter dette godt på at hun fikk i seg mat og væske.

Planen var å dra videre med buss til Palenque onsdagen, en liten by midt inni jungelen, men ettersom Stine fremdeles var dårlig dagen etterpå, ble vi enige om å utsette turen til torsdagen. Den ekstra dagen vi fikk i San Cristóbal, tok jeg, Hege og Malene til å gå opp en lang steintrapp mot en topp med en kirke på. På vei oppover satt plutselig en mann og runket. Hege så han først, sa til oss «ikke se», men det er jo så klart det første vi gjør når vi får en oppfordring om ikke å gjøre det. Der sto vi tre jenter med ryggen til ham ettersom han satt midt i veien for oss til å gå videre, snudde oss litt for å se om han hadde planer om å avslutte akten eller hva, så han fikk utløsning ganske fort etter vi oppdaget ham og så ham springe videre. Litt fortumlet gikk vi videre. På toppen bak kirka oppdaget vi flere ute-treningsapparater som vi lekte oss litt med.

Jeg og Hege gikk ut på kvelden, med plan om å ta oss et par drinker før vi dro tilbake til hostellet ettersom vi skulle opp klokken 06 dagen etterpå. Jeg fikk bestilt meg en strawberry daiqury som smakte mer eller mindre nøyaktig som norsk, hjemmelaget, rørte jordbærsyltetøy, med kun en knapp smak av alkohol. Å, som jeg lengtet etter norsk kneippbrød og smør sånn jeg bare kunne helle drinken/syltetøyet mitt over og spise! Kvelden endte med at vi ble ute til klokka 03, og oppdaget akkurat i tide mens vi gikk alene i gata, at en unggutt rett bak oss med hettegenser skulle til å stjele veskene våre. Da han så at vi oppdaget ham, latet han som ingenting. Vi snakket til og med til ham, spurte hva han het, og om han var på vei hjem. «Jo, jo jeg skal bare bortover her», svarte han. Da vi kom til hostellet vårt sa vi ha det til ham, banket på døra til hostellet og ventet på at resepsjonisten skulle låse opp døra for oss. Det tok sin tid, og vi så unggutten komme tilbake mot oss, jeg banket enda hardere på døra, og gutten skiftet retning og gikk vekk fra oss i det døra ble lukket opp. Vi tok det med et smil da, men jeg tror ikke vi skjønte alvoret av det før etterpå.

Torsdags morgen tok vi bussen til Palenque. Vel framme i varmen fikk vi levert inn sekkene våre til oppbevaring på bussterminalen, tok oss en rask matbit før en taxi tok oss med inn til mayaruinene. Her fikk vi en guide som viste oss rundt, men som virket mer opptatt av å fortelle oss hvor det var fint å ta bilde i fra enn å fortelle om den eksakte historien. Pyramidene var bygd for 1600 år siden med bare hender, det fikk jeg nå hvertfall med meg. Det var svære saker, og mange av dem. Et flott syn. Vi gikkogså litt inni selve jungelen hvor det lå noen gjemte påstartede pyramider, men vi så ingen dyr, hverken slanger eller apekatter. Selve byen Palenque som vi fikk se, var ikke noe spesielt, men det sies at det er noe helt spesielt å bo inni jungelen på hosteller der. Ettersom vi alt var forsinket en dag, ble vi enige om å ta nattbussen videre samme kveld til Tulum, en 11 timers busstur. Vi sov for det meste, og kom fram til sol og varme. Vi booket oss inn på Casa del Sol hostel og tok taxi til stranda, ettersom det er et godt stykke fra sentrum til strand. Det var som å komme til paradis da vi gikk ut av taxien. Kritthvit sand og krystallklart vann. Det eneste minuset var at vi delte stranden med mange andre turister. Det vi har merket oss klart allerede ved å være på Yucatanhalvøya som i grunn er veldig turistifisert, er at prisene er høyere her.

Nå skal vi tilbringe dagene videre i Tulum, Playa del Carmen, Isla Cozumel, Isla de Mujeres og Cancun, før vi drar til Cuba om litt over en uke.  

Puerto Escondido

Over en uke er gått i vakre Puerto Escondido, men nå står San Cristobal og jungellivet i Palenque for tur hvor vi planlegger å bli i noen dager. Puerto Escondido har enda ikke riktig blitt oppdaget av den store turistsvermen, noe som gjør denne lille fiskebyen til et herlig og sjarmfullt sted å være. En liten sydenfølelse dog, men uten fulle skandinavere rundt hvert et hjørne. På stranden har vi to ganger fått spørsmål av dansker om vi enten er dansker eller nordmenn ettersom vi har lest på Jo Nesbø.

På Towerbridge hostel hvor vi bodde de første dagene har det vært trivelig å være, men litt langt unna sivilitet. Det har vært lett å bli kjent med personer der, men noe uvant når folk rundt oss sitter å røyker marijuana og lurer på om vi også vil ha (for ordens skyld takket vi pent nei). 

Forrige helg var det et tredagers karnevall i byen. Jeg og Hege fikk oppleve natteslivet og konsert i forbindelse med karnevallet sammen med to jenter fra hostellet og noen vilkårlige mennesker fra Mexico og Canada som vi møtte på gata for å spørre etter veien til karnevallet. Vi holdt sammen hele kvelden, gikk på utesteder sammen, og koste oss i lag med disse fremmede menneskene.  

Stine og Malene kom med bussen mandags morgen fra Guanajuato. Vi flyttet nedover mot Zicatela stranden, den litt mer siviliserte delen av byen, og til Hotel Ines, et veldig fint hotell med gjester helst fra den eldre garde og en barnefamilie og to. Vi har kost oss her likevel.

Byen har mange strender å by på, personlig synes jeg Carrizalillo stranden er finest, både fordi den er liten, men kanskje også fordi her kan vi bade og svømme som vi vil uten problemer. Ulempen med Zicatela stranden som vi bor ved, er at den er mer egnet for surfing enn bading ettersom det er sterke undervannsstrømmer her som har tatt livet av mange selv om de bare har vasset til knærne. Vi har vasset noe uti, men har hatt stor respekt for havet og dets krefter.

Hege har tatt surfetimer og har klart seg visstnok relativt bra, jeg har selv ikke fått sett henne live, annet enn på bilder.

Solnedgangen er veldig fin, men den er veldig raskt over. Solen går ned i horisonten, og det ser ut som om solen drukner i havet. Fra første tupp av sola når horisonten til solen er helt borte, tar det kanskje et lite minutt, ikke mye mer. Det er nesten litt uvirkelig å se på.

Vi har forelsket oss i El Cafecito, en kafé og restaurant med god frokost og middag, og tydeligvis også god kaffe for de tre andre kaffedrikkerne på tur. Midt på dagen har vi kanskje gått hit for å ta oss et fat med oppskåret frukt og yoghurt. Herlig.

Vi har nok alle kjent på at lommeboken har vært mye i bruk gjennom hele dagen, så etterhvert innså vi at vi ikke kunne kjøpe oss frokost på kafé hver dag, selv om et måltid er billig. Dermed endte det med innkjøp av kornblanding, yoghurt og melk. En mye billigere levemåte, men kanskje ikke fullt så variert.En melk som ikke går ut før i juni... Jaja, ingen har blitt syke hvertfall. 

Lørdags morgen sto jeg og Malene opp klokken 06 og ble hentet 45 minutter senere. Vi skulle på utflukt! Vi skulle på båttur for å se skilpadder og delfiner, og om mulig bade med dem. Sammen med fire andre, dro vi avgårde i båten. Det var herlig å være på sjøen. Vi kjørte langt utover, og fikk etterhvert øye på en skilpadde som lå i vannoverflaten, men den gikk fort under vann igjen da den fikk øye på oss. Vi fant flere skilpadder, og fant et par som lå oppå hverandre, sannsynlig fersket i en hyrdestund.

d

 Delfiner fikk vi også se, men dessverre bare finnen i det de trakk opp til overflaten for litt luft og deretter raskt under vannet igjen. Det var derfor vanskelig å få tatt et bilde av dem. Litt skuffende tur i grunn ettersom det ikke ble mulighet å bade med dem, men det er jo på sett og vis litt gambling med sånne turer uansett.
Vi fikk hvertfall bade fra båten da, som plaster på såret. Det er alltid herlig.

Lørdag gikk strømmen i hele gata tidlig på ettermiddagen. Vi som var veldig gira på is til dessert kunne ikke få på grunn av ingen strøm til å holde det kaldt. Det samme gjaldt for milkshake og smoothies. Så mye for sukkerkick. Solen gikk ned, det ble mørkt og fremdeles ingen strøm. Vi fikk noen stearinlys til å ha ute på bordet vårt på terrassen. Som ellers i Mexico, så vi for oss en mañana, mañana holdning («vi tar det i morgen»). Vi så for oss en natt uten strøm, uten en fungerende vifte i taket, altså en himla varm natt. Alle på hotellet klappet ivrig da strømmen kom på rundt om klokken 21.00. Da hadde strømmen vært borte i 7 timer.  

Vi har hatt en flott uke, men gleder oss til jungellivet. Det skal bli spennende. Forhåpentligvis finner vi ingen slanger eller taranteller der.