Guatemala

Egentlig blir det feil å kalle innlegget for Guatemala, ettersom vi bare har sett en liten flis av landet. Flere backpackere vi møtte på hadde reist rundt i landet i flere uker, noen også måneder, og de fleste fikk hakeslep når vi fortalte dem at vi bare skulle være i Guatemala i en halv uke og tilbringe tiden kun i Lívingston. Synd, men har man dårlig tid, så har man dårlig tid. Vi har til gjengjeld fått høre mye positivt og fått flere tips om Nicaragua, et land som vi på programmet har satt av mest tid til i Mellom-Amerika.

Sammen med Tom og Will fra Australia, tok vi båten over til Lívingston i Guatemala fra Belize og fikk innlosjert oss på Casa de la Iguana, et backpackerhostel drevet av backpackere. Her møtte vi også Hege som hadde kommet hit noen timer før oss. På hostellet møtte vi flere reiseglade backpackere, og det var flere som hadde en del backpackerturer på nakken og var relativt erfarne og kunne komme med masse gode tips og historier. Pussig det at første samtaleemne med andre backpackere alltid dreier seg om reiserute, tips og deling av erfaringer omkring reisemål. Det slår nesten aldri feil. Jeg har fått høre mange historier og tips omkring blant annet Asia, og har alt satt opp kontinentet som reisemål på en eventuell ny backpackertur.

Det er tydelig at hostellet har satt det sosiale høyt på listen. Fellesmiddager hver dag klokken 19, quiz-kvelder og happy hour hver kveld er oppskriften hostellet har brukt for å gjøre det lettvint for oss backpackere å knytte nye bekjentskaper. DVD-spiller fantes også, så den ene ettermiddagen var vi en hel gjeng som satt og så på Løvenes Konge. Da sangene kom på endte det med miks av språk; jeg nynnet sangene inni meg på norsk, to nederlendere sang den på hollandsk, mens det fra høytalerne runget på engelsk.

Vi bodde i en bungalow, og allerede første kvelden før jeg skulle legge meg, krablet det en svær kakerlakk oppå puten min. Det er riktignok tydelig at jeg har blitt vant til dem, ettersom jeg ikke reagerte noe nevneverdig. Vanligvis skvetter jeg bare jeg ser en edderkopp. Jeg fikk da drept den, og krysset fingrene for at ingen nye ville finne veien oppi min seng i løpet av natten.

Lívingston er en kystby hvor veiforbindelsen er dårlig. Det meste av matforsyninger skjer via båt, og av den grunn er mat noe dyrere her enn ellers i Guatemala, men for oss nordmenn er det likevel ganske billig. Man ser tydelig at guatemalere stammer fra mayafolket med deres spesielle utseendet. Jeg tror ikke damene noen gang går til frisøren, i hvertfall aldri i hensikt å gjøre håret kortere. Langt, svart hår i en kjedelig hale, og ikledd skjorte og skjørt.

Byens stolthet er en egen fiske- og skalldyrsuppe med banan, kalt Tapado som må prøves dersom man er der. De fleste restauranter har den, og det er en meget god suppe. Minuset med den er at alt av skalldyr fremdeles er innpakket i skallet sitt. Reker, krabbe, muslinger. Hendene må med andre ord oppi suppa for å få ut kjøttet fra skallet.

Vi hadde oss en båttur i elva Rio Dulce, en helt fantastisk båttur. Naturen er nydelig, grønne trær troner langs elva og opp over mot fjellene. Flere fugler, blant annet pelikaner, hadde plassert seg på greinene. Det var bare til å lene seg tilbake og nyte synet.

Dagen etter tok vi båten til stranda Playa Blanca. En fin, liten privatstrand. Det var varmt, 34 grader i skyggen og 45 grader i sola. Vannet var ikke en gang kaldt nok til å kunne kjøle oss ned. Det eneste jeg lå å tenkte på mens jeg lå og solte meg, var at jeg så inderlig skulle ønske at jeg kunne hoppe ut fra en brygge i norsk sjøvann, bare for å kjøle meg ned.

De to siste nettene frøs vi, tross for at termometeret mitt viste 20 grader inni rommet. Jeg hadde tatt på meg min tjukke, mexicanske lusekofte med en singlett under, var tullet inn under dynelakenet og frøs fremdeles. Min teori var at det siden det hadde vært så varmt på dagtid, var 15 graders fall nok til at kroppen oppfattet det som kaldt. Noen andre sin teori, ettersom de ikke hadde frøset, var at vi var på vei til å bli syke. Heldigvis for oss, ser det ut som vi holder oss friske.

Vi har av de fleste backpackere vi har møtt på, blitt anbefalt å dra til Semuc Champey, visstnok en praktfull elv midt i landet som hos de fleste har vært høydepunktet på deres reise i Guatemala. Vi vurderte å dra, men bestemte oss for å holde oss til planen slik at vi kan ha 1 1/2 uke i Nicaragua. Vi kan uansett ikke få rukket over alt.

Det lille vi har sett av Guatemala har vært fantastisk. Det er først og fremst naturen som gjør Guatemala til et vakkert land og som gjør at folk forelsker seg i landet. Litt trist og forlate landet, men vi har kommet oss til ei ny, fin øy i Honduras, Utila.

Belize

Starten på siste fase av den tre måneders lange turen vår var i gang da vekkerklokka slo seg på mandag klokken 06.30 i Chetumal i Mexico, byen som grenser til Belize. Planen for dagen var å ta buss til Hopkins, et lite sted langs kysten, med bussbytte i Belize City og Dangriga. Vi kom oss til bussterminalen hvor bussene til Belize gikk fra en time etter vi hadde stått opp. Bussterminal er forøvrig å ta litt hardt i, ettersom det bare var en noe åpen plass ved siden av en restaurant, i nærheten av et marked. Billett hadde vi ikke, og vi ante ingenting om busstidene, annet enn at de startet å gå jevnlig fra 06-tiden. Da vi kom dit, fikk vi beskjed at neste buss ikke gikk før kl 10. Flott, vi kunne sovet to timer lenger. Vi ble sittende og spise frokost mens vi ventet på restauranten ved siden av.

Da klokken nærmet seg 10, entret en gammel skolebuss opp med skilt som antydet at den skulle til Belize. Vi forsikret oss om at den gikk til Belize City, og lempet etterpå bagasjen bakerst i bussen og satt oss inn. Aircondition fantes ikke, men til gjengjeld var alle vinduene nede. Ikke det at det hjalp noe særlig. Klamt og varmt var det likevel. Når vi kjørte over fartsdumper, befant vi oss bokstavelig talt i vektløs tilstand ettersom det sto dårlig til med støtdempere. Bussjåføren satte på en cd med mexicansk kjærlighetsmusikk på full guffe. Det virket som det var samme sang som ble spilt, bare i forskjellige versjoner for hver gang. Det var da en sjarm likevel, denne gamle bussen som var en lokalbuss som stoppet opp langs veien for å plukke opp folk hele tiden, og denne høye musikken.

Vel framme i Belize City, en by vi har blitt frarådet å være i på grunn av den høye kriminaliteten, trengte vi bare å vente i 20 minutter på bussterminalen før bussen som skulle ta oss videre til Dangriga kom. Forøvrig samme type buss. Vi kjørte via Belmopan, og deretter langs Hummingbird Highway, en tur gjennom nydelig natur. Jungel og fjell så langt øyet kunne se. En fin opplevelse.

Også i Dangriga korresponderte bussen vår med bussen som skulle til Hopkins, så ventetiden var kort. Få minutter inn i vår siste busstur, kapitulerte bussen. Mye bråk kunne høres fra under bussen. Vi fikk beskjed om å vente på neste buss, men neste buss gikk ikke før dagen etterpå. Det skulle kanskje komme en ny buss, kanskje ikke. Ingen visste noe sikkert. Flere haiket seg videre. Ute var det begynt å mørkne, og myggen var livnet til. Etterhvert kom en buss, men den skulle til Placencia, et sted vi ikke hadde på programmet før onsdagen. Ettersom den ikke stoppet i Hopkins samtidig som myggen var begynt å bli veldig ivrig, tok vi en avgjørelse der og da om å endre planene våre og hoppe på bussen og heller dra til Placencia. Totalt 10-11 timer tilbrakte vi på gamle busser den dagen. Veldig lettet da vi endelig kom frem, fikk litt å spise og la oss klokka 21, ganske så slitne.

Belize er et engelsktalende land, men med to måneder med spansk, var det faktisk vanskelig å plutselig skulle snakke engelsk til lokalfolk. Rakel fikk nesten en skjennepreken da hun på grensa snakket med den beliziske tolleren på spansk. Han spurte om hun kunne engelsk. «Sí», svarte hun. Han sa, dette er et engelsktalende land, du kan snakke engelsk. «Lo siento», «English!», «Sorry».

Placencia er en fin, liten landsby. Det sies at det er her de fineste strendene til Belize ligger, men selv syns jeg stranden bare var helt ok. Stranden hadde vi forøvrig nesten helt for oss selv, vannet var superherlig, og med en lett bris var det deilig å ligge der. Oppå stranden er det bygget mange hus og tilhørende gater i form av gangstier. Faktisk ligger også en barneskole her, og den lå vi rett ved siden av. Om morgenen kunne vi høre barn som lekte i skolegården og sang fra musikktimen.

Placencia er ikke så stort, men likevel endte vi opp med å sentrere oss rundt bare den ene delen av byen, og glemte egentlig å sjekke ut resten av byen. Vi oppholdt oss en del på Omar's restaurant som hadde helt nydelig fiskeretter, og på sidebaren, Barefoot bar, som hadde side opp og side ned med forskjellige drinker og cocktails, i tillegg til god mat og et raskt trådløst internett som vi benyttet oss en del av. På kveldene var det mye liv her og liveband som spilte.

Torsdagen tok vi «Hokey Pokey Water Taxi» til Independence, en 10 minutters båttur og fra der buss mot Punta Gorda. Fra her går båt til Lívingston i Guatemala som vi reiser med i dag, fredag. Vi møtte alt i Placencia på to australiere som skulle til samme sted, så de har hengt seg på oss, vi har hengt oss på dem, alt etter som, sovet samme sted som oss og spist sammen med oss. Veldig hyggelige folk.  

Generelt er Belize et laid-back land, hvor ting går i et sakte tempo. Folkene er rolige og avslappet. Angående klimaet merker vi allerede at det er varmere, mer luftfuktighet og mer mygg her enn hva det har vært i Mexico og Cuba. Den lille temperaturmåleren min viste opp i mot 35 grader den ene dagen. Rakel tiltrekker seg mygg og har nesten ikke mer plass på den ene ankelen sin. Hun prøvde å barbere vekk myggstikkene sine(!). Naturligvis uten hell.

Landet har mange naturskjønnheter, de fleste av dem ble for vår del uoppdaget. Litt synd, men slik går det når tiden ikke er på vår side. Man kan ikke få rukket over alt. Vi har i tillegg valgt å legge hovedfokus på Honduras og Nicaragua denne siste måneden, så dermed blir det så som så med hva vi har valgt å gjøre i Belize.

Det å få et rom på et hostell, har forøvrig ikke vært noe problem for oss, egentlig generelt gjennom hele turen. Vi bruker lonely planet boka til å finne anbefalte hosteller, og som regel har de ledig når vi har spurt, særlig nå ettersom vi er kommet inn i lavsesongen.

Cuba

Søndag 25.mars sto vi tre, Rakel, Stine og meg, på flyplassen i Cancun, spent og egentlig uten anelse av hva som ventet oss på Cuba. På informasjonstavla i Cancun sto blant annet at et fly skulle gå til Oslo og et annet til Calgary, sistnevnte byen i Canada hvor mine foreldre bodde i fra 2009 til 2011. Der sto de oppført, Oslo, Havana og Calgary rett etter hverandre. Fristelsen til å hoppe på begge de to andre flyene, var stor. Oslo får vente til 16.mai. Calgary får kanskje bli til en annen gang.

Første natta bodde vi i Havana. På den lille restauranten vi hadde funnet oss den kvelden, dukket det opp to gatemusikanter som spilte for hvert bord. Da han kom til oss, prøvde han å synge på dårlig engelsk. Det endte med at jeg befant meg i duett for å hjelpe ham med teksten på «Yesterday».

To norske jenter vi traff i Playa del Carmen advarte oss om at det var lite mat på Cuba og at de hadde gått ned i vekt de 10 dagene de hadde vært der. Helt greit, tenkte vi, ettersom 5 uker hvor trening nesten har vært ikke-eksisterende og hvor vi har godtet innpå med sjokolade og chips, i tillegg til at Mexicansk mat ikke akkurat er det sunneste på markedet, gjorde det ingenting for vår del å sulte litt. Hvor de jentene har spist og hva, aner vi ikke, for vi forstår virkelig ikke hva de snakket om. Mat og restauranter finner vi overalt, og i butikken (når du først finner den) kan vi finne både kjeks og chips, og noen plasser importert sjokolade, så jeg vil neppe si at vi har sultet, eller gått ned i vekt.

Ute på veien, i byen som ute på landet, fraktes hest og kjerre, sykkeltaxier, gamle traktorer, lastebiler, nye biler, og sist, men ikke minst, de gamle veteranbilene fra 50-tallet. De gamle amerikanerne som cubanerne fremdeles klarer å holde futt i, som oser ut svart røyk når de trår på gassen, som lett kjører over 100 km/t, og hvor både speedometeret og turtallet står på null, dominerer trafikkbildet. Vi har ved flere anledninger fått kjøre i disse doningene. Blant annet en Pontiac fra 1959, en annen fra 1955 og en Chevrolet fra 1957.

Cienfuegos (26/3-1/4)

Dagen etter ankomst Cuba tok vi bussen fire timer videre fra Havana til Cienfuegos som ligger nede ved sydkysten. Vi ble møtt av regn- og tordenvær. Det plasket ned i flere timer, strømmen gikk for en liten periode. Vi bodde i et casa particulares til Ines Maria som Martine, ei venninne av Rakel, hadde booket for oss. Sammen med henne, bodde kjæresten, sønnen og søsteren som er syk. Huset deres var veldig fint og rent, med store rom, en fin stue og en stor takterrasse med god utsikt. Det lå flott til nær sentrum. Internett hadde de også, noe som få i Cuba har hjemme per dags dato. Det var tydelig at det var en av de rikere familiene i Cienfuegos. Det var en familie rik på kjærlighet, de var gjestfrie og hjelpsomme.

Det meste av aktiviteten i byen er sentrert rundt Boulevar'en, en gågate med flere butikker og restauranter. På kveldene har vi vært på konsert med et salsaband og vi har sett på et danseshow til den 17 år gamle sønnen til søsteren til Ines Maria, så det skal ikke stå på at vi ikke har vært kulturelle.

Hege kom en halv uke etter oss, dagen etter hennes bursdag. Vi feiret den med et lite vorspiel i leiligheten hvor Martine bodde, og for anledningen hadde jeg funnet fram norsk Freia Melkesjokolade som hadde ligget i sekken min i 6 uker og godgjort seg. Mmm, norsk sjokolade! Så godt at Stine endte opp med å slikke på papiret når det var tomt. Etterpå bar det ut på et cubansk utested og salsadansing.

Vi tok en dagstur i taxi en time opp mot El Nicho, som er en elv med et tilhørende fossefall omringet av vakker natur. Elven betraktes gjennom en 1,5 kilometer lang natursti. Vel ferdig med turen, så vi en turistgjeng komme, hvorav en dame med østeuropeisk utseende for det første var oversminket og for det andre gikk i tynne stilletthæler, langt i fra forbeholdt turen hun skulle begi seg ut på. Det minnet meg om artiklene i Stavanger Aftenblad om somrene hvor turister er feil skodd for tur til Prekestolen, hvor noen kanskje blir fraktet i ambulansehelikopter fordi de har brukket ankler og bein etter å gått på stilletter. Av og til lurer jeg på hva folk tenker med.

Vi trivdes godt hos familien til Ines Maria den uka vi var der. Siste dag ga vi dem en hatt som vi hadde fylt med jordbærkarameller, slikkepinner, sjokolade, kjeks, Pringles og en rødvinsflaske. Familien var i ekstase, de var kjempe glade. Kanskje spesielt for sjokoladen, ettersom det er dyrt og vanskelig å finne på Cuba. Et herlig øyeblikk for oss å glede andre.

Salsa kommer du ikke utenom når du oppholder deg på Cuba. Flinke til å danse er de. Ikke like flink er jeg. Dersom en cubaner spør en jente om å danse og det ikke bare blir med en dans, men kanskje to, er de nesten som kjærester å regne. I hvertfall ble gutten jeg danset to ganger med veldig amper da jeg sa nei til både å være kjærester og til å bli med han alene i parken. Generelt er guttene flinke til å sjarmere, så det er bare til å passe på, særlig dersom du ikke har et ønske om å finne deg en cubaner. Har du først latt deg sjarmere, er det vanskelig å bli kvitt dem med det første.

Trinidad (1/4-5/4)

Etter første uka i Cienfuegos, dro vi i en blå, gammel Pontiac fra 1959 til Trinidad, som ligger litt lenger øst langst sydkysten. Vi kom til en koselig, gammel, fargerik by som tiltrekker seg mange turister. Turistbussene kjørte forbi huset hvor vi bodde i fra morgen til kveld. Det finnes ingen hovedgate i byen, det er i grunn noen butikker og restauranter litt her og litt der. Flere selger saker og ting fra inngangsdøra til hjemmet sitt.

Vi har vært på stranda Playa Ancón, en flott strand med herlig temperert vann, og vi har tatt oss en dagstur til Santa Clara i taxi to og en halv times kjøretur hver vei for å hovedsakelig dra til museet om Che Guevara, mannen bak revolusjonen i Cuba.

Viñales (5/4-8/4)

Klokken 06.30 tok vi den 7-timers lange bussturen fra Trinidad til Viñales som ligger vest for Havana. Dette er en liten landsby omringet av vakker natur og fjellandskap, og området er kjent for å huse Cubas beste tobakkplantasjer. Trærne, som lignet på norsk furu, sammen med fjellene dekket av skog, førte oss tilbake til Norge en stund, til sørlandet kanskje. Noen palmetrær dukket opp og vi ble straks påminnet om at; «å ja, vi er på Cuba».

Jeg, Hege og Stine red på hest i 1 time forbi jorder og tobakkplantasjer. Hege var i sitt rette element, mens vi to andre knapt hadde peiling. Hestene gikk i grunn mer på selvstyr og reagerte knapt på våre signaler. Jeg forsøkte å holde en samtale med min hest på norsk, men ikke akkurat den beste samtalepartneren. («Nei, Caramelo, du må jo forstå at du ikke kan passere Muñeco på høyre side som er en halv meter i fra busker og trær når du har 3 meter å gå på på venstre side», «Hvorfor sprinter du ikke forbi her hvor det er stor åpning du som vil være først» og «Åja, du tar deg litt niste, ja»). Jeg tror heller den ble litt irritert på meg for plutselig stoppet den opp, snudde hodet sitt mot meg og dunker hodet mot foten min. Forøvrig var min og Stine sin hest uvenner. De sparket etter hverandre og hadde en intens konkurranse om å være først. Hver gang min hest forsøkte å komme seg forbi, hindret Stine sin hest oss. Når den først klarte å komme seg forbi, gikk hesten min så kloss oppi, at mitt kne gnagde inn mot rumpa til Stine sin hest. En annen gang begynte de å spurte når jeg kom på siden, for det var ikke snakk om at min hest skulle få komme først. Det måtte jo skje de to mest uerfarne rytterne. Samtidig hadde vi guiden som pisket hestene dersom de gikk for sent eller stoppet opp. Foruten om det, var det kjekt å ha gjort noe annet, selv om jeg og Stine nok var mer redd enn vi klarte å slappe av og se oss omkring.

Ellers har vi vært på en tobakkplantasje og fikk en innføring i hvordan de lages. Vi har spist hver vår store pizza til 8 kroner og sandwich for 2-3 kroner. Vi har som første sted på Cuba funnet Snickers og små poser med M&M's. Litt forundret ettersom stedet er så lite, dog en del turisme. Påsken merket vi absolutt ingenting til. «God påske» meldinger hjemme i fra, var vel det nærmeste påske vi kom, og kanskje en Snickers som påskeegg hvis en vender godviljen til.

Havana (8/4-15/4)

Havana, åh, Havana! Alle er vi enige om at Havana har vært det beste stedet under vårt opphold på Cuba. Vi fikk beskjed om at en 3-4 dager i Havana holder, men tror vi alle er glade for den uka vi hadde der. Det bare oser en helt herlig atmosfære i hele byen, gjerne spesielt i den gamle bydelen hvor vi har oppholdt oss mest. Vi kan sitte på kafé og bare sitte å slappe av med en kaffe, øl eller hva det måtte være, se på mennesker, høre på livemusikk og kanskje se på den gamle dama som tilfeldigvis passerer i gata, stopper opp og danser salsa med seg selv. Livet er herlig!

Marked, gatevandring, guidetur på hest- og kjerre og ikke minst kaféer er bare noe av hva vi har opplevd i Havana. Vi har de to siste dagene tatt taxi til Playa Santa Maria som ligger 25 km øst for Havana. Fargen går virkelig fort bort på 3 uker knapt med strandgåing.

Kriminaliteten på Cuba er nesten ikke-tilstedeværende. Ettersom Cuba driver med strenge straffer selv for den minste forseelse, er det et smalt miljø for kriminalitet. Som en cubaner sa til oss, «vi danser heller salsa». Dog skal en være oppmerksom, og ikke vifte rundt med penger, la veska ligge å slenge usett mens en er på kafé og la verdisaker ligge igjen på rommet ulåst, ettersom ikke alle klarer å motstå fristelsen når det ligger som servert til dem.

Arbeidsledigheten i landet er høy. En utdannet lege, må kanskje se seg nødt til å kjøre taxi eller tigge ut på gata fordi det ikke finnes ledige stillinger tilgjengelig. I Cienfuegos arbeidet Ines Maria som spansklærer, men på grunn av den dårlige lønnen på knappe 200 kroner i måneden, endte hun opp med å leie ut rom i huset sitt for å tjene mer penger ved siden av jobben. Det er mange cubanere som gjør dette. Casa particulares kalles det, og det er en billig måte å bo. Du skal riktignok være obs på det spesielle kjennemerket med et blått anker på. Er dette spikret på døra der du skal bo, vet du at det er sikkert. Det betyr at huseieren har fått godkjent sin søknad gjennom regjeringen, og at de må betale en andel til staten. Casa particulares som ikke har dette kjennemerket, er ikke blitt godkjent av regjeringen, og det er blitt meldt om flere hendelser med tyverier fra disse casa'ene. Familiene i casa'ene hjelper gjerne, de har som regel en venn som er taxisjåfør som kjører oss, de forhører seg med busstider og priser, de booker et casa particulares til oss til neste plass vi skal reise til, de vasker tøy og lager mat for oss (de to sistnevnte mot betaling), og hjelper oss ellers med ting vi måtte lure på.

På Cuba er det vanskelig å klare seg uten noen spanskkunnskaper. Engelsk er det heller få som kan. Dette tvingte meg til å praktisere spansk mye mer enn hva jeg hadde gjort tidligere, noe jeg egentlig bare syns er bra. Spansken til cubanerne er noe anderledes enn til mexicanerne. De snakker veldig fort, mumler mye, i tillegg til at de ofte dropper endelsene. I følge Hege høres det ut som om de snakker et annet språk, noe det også til tider høres ut som. En kommer inn i det riktignok. Det blir riktignok mye «Qué?» (hva) og «Puedes hablar más despacio, por favor?» (kan du være så snill å snakke saktere).

Cuba er et fantastisk land. Et land som tar deg tilbake til gamle dager. Dersom du ønsker å reise dit, er det nå du må gjøre det, ikke om fem år. Vi så allerede at landet var i endring. Flere amerikanske produkter å få tak i, noe som ikke har vært tilgjengelig tidligere. 

Stine reiste fra Cuba noen dager før oss for å fortsette sin reise i Panama og nedover i Sør-Amerika og skal returnere hjem til Norge en måned etter oss.

Nå har vi startet siste del av turen, og har en måned igjen i Mellom-Amerika. 4 uker på 4 land kommer til å bli intensivt, og det kommer til å gå fort, men det ligger mye som venter på oss. Strand, landsbyer, kanotur, rafting og vulkaner bare for å nevne noe. Etter mye om og men, bestemte forøvrig Hege seg for å reise siste måned alene.