Nicaragua, Mexico City og oppsummering

De siste 13 dagene av mitt og Rakel sitt opphold i Mellom-Amerika ble tilbragt i Nicaragua. Oppholdet startet i Granada, en by vest i landet ved innsjøen Lago de Nicaragua. Byen ligger i fotenden av vulkanen Mombacho, et flott skue. Det har ikke vært noen stor aktivitet her på flere hundre år. For omkring 10 000 år siden hadde den en erupsjon som førte til dannelsen av 365 små øyer i innsjøen, også kalt Las Isletas. Vi hadde en kajakktur hit på to timer sammen med en guide som vi ble anbefalt for å få en bedre opplevelse. Vi trodde vi skulle få høre kjedelige historier fra den gang i 1452 da en hertug hadde vært på besøk og lignende, men slik var det ikke. Denne guiden viste vei og holdt helst kjeft. Turen var fin da, om ikke annet. Vi hadde en nydelig utsikt mot vulkanen, og vi padlet oss gjennom flere små, vakre øyer. Vi så fugler og flaggermuser, og hørte apekatter ule langt inni skogen et sted. Vannet var grønt med en sikt på null, men det var veldig varmt. Et bad hørte derfor med. Å padle var tungt for armene. Vi måtte ha små pauser alt etter fem minutter. To og en halv måned uten noe særlig til styrketrening, sier kanskje sitt. Vi holdt ut de to timene vi hadde betalt for, men da var vi slitne og veldig glad for å kunne hoppe i land.

Granada minner mye om Trinidad i Cuba. Husene er gamle og fargelagt i all verdens farger, og man kan også sitte på en hestetaxi. Det er så rart hvor mye litt farger gjør med en by. Her har Oslo noe å lære. Byens sentrum er ved en liten bypark, hvor en svær, gul katedral bygget for hundre år siden, troner på den ene siden. Den ene gata som strekker seg ut fra her, er restaurantgata med restauranter side om side som kjemper om de samme kundene. Gata er full av turister på kveldstid, men også av tiggere, blant annet barn som spør om å få litt mat, barn som selger sigaretter, barn som kler seg i kostyme og trommer på en tromme, barn som danser, men også barn som stjeler. Kelnerne prøver å få dem vekk fra sitt restaurantområde, men de kommer tilbake igjen straks kelneren vender ryggen til.

En annen gate som strekker seg fra parken, er markedsgata. Her er butikker på begge sider i en lang gate med et yrende folkeliv. Biler tuter og kjører forbi. Her kan du få tak i det meste. Mat, klær, sko, kremer, parfyme, vesker, smykker, sminke, verktøy også videre, alt til en billig penge sett med norske øyne.

Oppover mot vulkanen Mombacho, er det mulig å prøve seg på zipline i jungelen. Vi gjorde dette og hadde en kjempe opplevelse. Det var kjempegøy. Det virket skummelt i begynnelsen når vi sto på første plattform og så utover en lang line som vi liksom skulle henge fast i høyt over bakken. Nervene i starten ble fort byttet ut med et adrenalinkick i det vi satte utfor. Vi ville mer. Og mer fikk vi. Syv stasjoner med zipline, en tarzanslynge og en siste stasjon hvor vi skulle rappelere ned på bakkenivå. En vellykket tur og vel brukte penger.

Vi dro videre mot Stillehavskysten, nærmere bestemt til San Juan del Sur. Planen om å ligge på stranda hele siste uka for å pynte på brunfargen før hjemreise, ble raskt knust da vi kom fram. Høye og sterke bølger samt gjørmefarget, våt sand gjorde stranda til et heller ugunstig sted å legge ned håndkleet og sole oss på. I grunn ugunstig å bade også, ettersom bølgene er så sterke og er en ren, potensiell drukningsfare. Likevel trekker stedet til seg mange turister, hovedsakelig surfere. For dem er stedet rene paradiset. Vi strandgåere som bare vil benytte stranden som et sole- og badested, er dessverre blitt for bortskjemt av rolige, karibiske strender med hvit sand og klart vann. Vi forsøkte også stranden Maderas, men også denne stranden – som vi hadde fått tilbakemeldinger på fra andre at var en vakker strand – skuffet oss. Dårlig med muligheter også her til å bade og til å legge ned håndkleet på stranden pga plutselig bølger som kunne komme å væte hele pikkpakket vi måtte ha liggende. Synd vi ikke fikk informasjon før etter klokken 13 om muligheten for å gå langs stranden, forbi noen klipper, hvor vi kunne kommet til en finere strand hvor vi kunne legge oss ned. Etter klokken 13, var tidevannet kommet, og man måtte gå en usikker vei med bølger som når som helst kunne slå en opp mot klippene. Vi fikk heller ta til skue surferne og fortsette lesningen om Harry Hole.

Vi oppdaget at nabohotellet vårt hadde badebasseng og solsenger, så da ble det liv i planen vår igjen. Vi skulle få pynte på brunfargen vår, likevel. Dermed har det blitt basseng og sol de siste dagene. Hotelleieren hadde to snakkende papegøyer i bur ved siden av bassenget. Det gikk i hola, hola (hallo), men også i barnegråt som var veldig overbevisende lik som faktisk barnegråt, før den vekslet over til hola, hola, holaaaaa igjen.

Og sa jeg ikke i forrige innlegg at vi sannsynlig kom til å treffe på de islandske jentene igjen. Joda, de traff vi igjen siste dagen i Granada, mens vi satt på restaurant og spiste, og møtte dem på ny i San Juan del Sur.

Kveldene har blitt brukt både til avslapping, men også til kortspill oppe i baren på Casa Oro sammen med en jentegjeng fra USA, ei hollandsk jente og våre to islandske venner. Vi hadde det veldig festilig. Det gikk i vanlige kortspill og det gikk i drikkeleker. Det var skremmende farlig når man kunne få to rom&cola for 7 kroner.

MEXICO CITY

Søndag dro vi med fly fra Nicaragua via El Salvador til Mexico City. Setenumrene vi hadde fått utdelt på billetten var rad 3. Jojo, greit å sitte så langt framme, tenkte vi. Vi lekte med tanken om det kanskje var 1.klasse vi skulle sitte på ettersom vi satt såpass langt fremme, og jammen var det ikke det. Vi ble servert glass med vann og juice fra brett mens andre passasjer fremdeles gikk forbi for å finne sin plass lenger bak i flyet. Setene var store, vi hadde god benplass og vår egen skjerm, vi fikk to gode frokostalternativer, puter og fleecepledd. Vi i våre skitne reiseklær, mens det rundt oss satt dresskledde menn. Greit billetten vår hadde vært dyr, men 1.klasse? Hadde vi betalt for 1.klasse, mon tro? Eller var det bare tilfeldig at det var akkurat oss som fikk tildelt de setene? Vel vel. Vi brydde oss ikke. Vi bare nøt det så lenge det varte og tok i mot all luksusen vi kunne få.

Vi sjekket oss inn på Hostel Mundo Joven Catedral i Mexico City som ligger midt i sentrum, ved siden av parken og en svær katedral som rager over hostellet. Et trygt hostell som blant annet driver restaurant og bar, samt arrangerer utflukter og shuttletransport.

Dagen før hjemreise meldte vi oss på turen til Teotihuacán, bedre kjent som sol og måne pyramidene. For under 200 kroner, fikk vi en 9 timers lang tur med guide hvor vi var innom fire forskjellige steder; ruiner fra aztekerne midt inni Mexico City, Guadalupe som er et lukket området hvor vi telte 6 eller 7 kirker. Videre gikk vi til et sted hvor vi fikk kort innføring av alt de kunne lage av en spesiell type kaktus, blant annet mezcal som er noe lignende tequila. Det siste stedet vi var innom, og det mest spektakulære på turen, var altså disse pyramidene. De var enorme. den største av dem, Sol pyramiden, rager 64 meter over bakken og myten sier at dersom du stiger den, kommer du til å leve ti år lengre. Vi fikk beskjed om at det tok ti minutter å gå opp, tjue dersom du røyket. Vi klatret opp på seks minutter, så det så.

Våre tre måneder på backpackertur er over. Månedene har flydd av gårde, samtidig føles det så lenge siden vi sto på Gardermoen og så ut av vinduet på det tette snøværet mens vi ventet på å gå ombord på flyet vårt.

Hver eneste dag har vi skrevet regnskap over hva vi har brukt, selv når vi har brukt en krone som tips til rengjøringspersonalet på toaletter. Slik har vi holdt en god oversikt over hvor mye vi har brukt og hvor mye vi har igjen å bruke for uka eller måneden. Vi har holdt oss på rundt 10 000 kroner hver måned, inkludert flybilletter, og det har i grunn vært enkelt å holde budsjettet. Både jeg og Rakel har planer om å skrive regnskap de første ukene når vi kommer hjem, både for å se hvor mye penger vi bruker hjemme og hva vi bruker pengene på, og ikke minst for å se forskjellen fra Latin Amerika.

Vi har alle hatt våre dager hvor hjemlengselen har vært sterk, hvor ingenting er gøy, har bare et eneste stort ønske om å heller være hjemme, men så har neste dag kommet og hjemlengselen fra i går virket plutselig fjern.

Jeg ble utført et oppdrag før vi dro på denne reisen, og det var at jeg skulle få Rakel til å slutte å røyke siste måneden av turen. Egentlig også å få henne til å slutte å bite negler, men det har jeg innsett er umulig. Oppdraget når det gjelder røyking var vanskelig, og jeg ga vel nesten opp. Hun har i det minste redusert forbruket sitt sånn jevnt over, så litt suksess har jeg hvertfall hatt. Så gjenstår det å se om hun mestrer å slutte på egenhånd når hun kommer hjem igjen. Tross alt lite effektivt dersom hun på taxfree'en går i fella og kjøper billig røyk. Hun motsto motvillig på flyturen fra Nicaragua (etter fornuftig snakk fra meg), men så spørs det da når vi kommer frem til Oslo onsdags kveld om hun er like mottakelig for fornuftsprat.

BORTE BRA, MEN HJEMME BEST

Etter tre måneder borte fra hjemme, er det mye jeg savner og gleder meg å komme hjem til. Foruten om mat som kjøttkaker, laks, torsk, kokte poteter, brunost, grovbrød, knekkebrød, melkesjokolade, lakris og ostepop, blir også gleden stor når vi kan drikke vann fra springen igjen, føle at klærne blir ordentlig vasket og at jeg selv blir ordentlig ren etter dusj, kan kaste dopapir i do, sove i egen seng, trene (jeg og Elixia har en date fredag 18.), kjøre bil, kunne ta på setebelte uavhengig av hvor i bilen jeg sitter, kjøpe nye klær og å kunne finne klærne jeg vil ha på meg i et skap og ikke rote oppi en sekk. Rakel gleder seg til norske hårstrikker. De hun har funnet på tur har visstnok enten vært for store eller for små. Jeg gleder meg til å komme tilbake til jobb, til å jobbe og å treffe kolleger, og sist men ikke minst gleder jeg meg til å treffe familie og venner igjen. Jeg gleder meg også til å feire 17.mai i jetlag.

Jeg kommer ikke til å savne luftfuktigheten, myggen, busser med aircondition på full guffe, klamme og varme netter, ei heller å måtte smøre kroppen inn med solkrem og myggmiddel hver eneste dag. Jeg kommer heller ikke til å savne de typiske introduksjonssamtalene vi har hatt; «Hvor er dere fra?», «Norge», «Åj, er det ikke veldig kaldt der?». Det var en som fortalte at han hadde vært et sted hvor det hadde vært 15 grader, og det hadde visstnok vært iskaldt. 15 grader er jo nesten varmt, jo.

Hverken jeg eller Rakel har vært noe særlig syke under turen. Magesjau har holdt seg til en dag for oss begge, og en halv uke med forkjølelse for min del er vel det vi kan rapportere om. Heller har vi ikke vært utsatt for noe lommetyveri eller lignende (bank i bordet. Vi har fortsatt litt tid igjen før vi drar til flyplassen). Vi har hørt om forferdelige historier hvor en backpacker visstnok skal ha valset i gata i Guatemala på sokkelesten med ingenting annet enn en bussbillett. Han hadde blitt ranet alt han eide og hadde på åpen gate, blitt truet med våpen og ble tvunget til å ta ut alle pengene han hadde på kortet til dem. Heldigvis hører slike hendelser til sjeldenhetene, men det er et økende problem at kriminalitet rammer turister i denne delen av verden.

Under turen har jeg lært at jeg er en veldig hjemkjær person. Jeg er glad i Norge og tre måneder på reise har vært passelig for meg. Turen har vært fantastisk. Vi har fått oppleve mye og blitt kjent med flere kulturer og mennesker, både lokale og andre reisende. Favorittlandet må nok bli Cuba. Det var i grunn hele stemningen og følelsen av å leve i gamle dager som gjorde dette til en helt spesiell opplevelse. Mexico har også utmerket seg på mange måter. Folkene, kulturen, historien og maten i tillegg til at det er et vakkert land. Ellers er i grunn hele Mellom-Amerika en grønn perle med mye jungel og planter, og steder hvor man kan finne vakre strender ut mot det karibiske hav.

Nå er vi begge veldig klar for å komme hjem! Sees snart :o)

Utila, Honduras

Honduras sto for tur. Vi hadde fått beskjed fra flere i Livingston om at Honduras ikke er noe spesielt, bortsett fra Utila og Roatan. Begge to er nærliggende øyer, den første en typisk backpackerøy med mange dykkermuligheter, den andre med vakrere strender og i en litt dyrere klasse. Valget falt på Utila. Hege skulle samme sted, så hun reiste sammen med oss fra Guatemala. På båtterminalen i La Ceiba kom vi i snakk med ei norsk jente med navnet Malene. Rakel (Malene) og Malene var i ekstase over å ha funnet sin navnesøster. For å unngå forvirring, får Malene en B på slutten ettersom Rakel for mange hovedsakelig er kjent som Malene. Jeg har selv blitt påtvunget til å kalle henne Rakel og har gradvis blitt vant til det. Vi møtte forøvrig enda en norsk jente med navnet Malene på Utila, i tillegg til ei dansk, så det kunne virke som om alle Malene'ne hadde samlet seg på samme sted.

Båtturen over fra La Ceiba til Utila kan jeg herved bekrefte at var vår verste noensinne. Det er hvertfall ikke langt om å gjøre. Båten lystret samtlige av havets bevegelser. Den vaiet til alle kanter, opp og ned, høyre og venstre, og enkelte hopp over bølgene hørte også med. Det er ikke uten grunn at båten har fått tilnavnet «The vomiting express». Hvite i ansiktet og på kanten til å kaste opp, trippet vi opp på land en time senere og ble mottatt av et hav med lokalfolk som lempet flyers i hendene på oss fra dykkesentre her og hosteller der. Vi hadde alt et navn på et hostell og dykkersenter vi hadde fått tipset om, og gikk direkte dit. På Utila opererer de fleste, om ikke samtlige, av overnattingsstedene med tilbud om dykking og dykkerkurs. Dersom du dykker får du rommet enten billigere, eller gratis. Malene B skulle dykke, Hege skulle dykke, Rakel skulle kanskje dykke, jeg skulle ikke dykke. Mitt dykk ble tatt i Tyrkia for to år siden hvor panikken tok overhånd. Vi booket oss inn på Underwater vision. Det var enkelte rom med bad, og en del uten. Vi tok dem uten, og det var altså to bad med tilhørende toalett og dusj i hver av dem, fordelt på omlag 40 personer. Veldig lite gunstig når to personer dusjer samtidig, og køen utenfor vokser av folk som må tisse.

Ellers var hostellet veldig fint. Bygget var nytt, hadde en bar, sandvolleybane, område hvor man kunne sole seg, og en brygge. Dagene på Utila var varme og klamme, og da var det herlig å kunne hoppe uti vannet fra brygga. Vi nærmer oss regnsesongen, og dess nærmere regnsesongen vi kommer, dess varmere blir det og dess mer mygg blir det. Det virker som om myggen aldri tar fri.

Det finnes bare en by i Utila, og det er i hovedsak en gate som strekker seg langs havet over 20-30 minutter fra ende til ende. De fleste ho(s)teller finnes i denne gaten, samt flere matbutikker, restauranter, en kino, en bank og noen klesbutikker.

Vi hadde fått høre at Water Caye like utenfor øya skulle være så fint. Det er en liten, ubebodd øy med trær og strand. Vi fikk derfor leid inn en mann som kunne kjøre meg, Rakel, Malene B og ei russisk jente med båten sin dit. Han hadde en smal, liten båt som kjørte i et sakte tempo. Vi kom fram til denne karibiske øya, et paradis. Mer krystallklart vann skal du lete lenge etter. Helt nydelig. Vi var her i noen timer, solte oss og badet, før mannen kom tilbake å hentet oss. Han beordret oss om å legge veskene helt fremme i bauen hvor de lå under tak. Det hadde blitt litt mer vind siden vi kom dit, men det var da ikke så mye sjø. Da vi kom ut på åpent hav, var det store bølger, og vi forsto raskt hans beordring. Vannet fra bølgene sprutet opp mot oss, og vi ble søkk våte fra topp til tå.

Rakel bestemte seg for ikke å dykke, men tenkte å være med på snorkling sammen med meg. Ettersom hun hadde tre dager på rad hvor hun gikk ut, og ikke et sekund tenkte at hun kanskje burde legge seg litt tidlig, ble det til at hun kom hjem mellom 03 og 05 alle de tre nettene, smelte med dører, på og av med lyset sånn kanskje fjorten ganger før hun la seg til ro. Ok, fire ganger da. Da klokken ble 06.30 skulle hun på ingen måte stå opp for å bli med å snorkle da båten gikk klokken 07. Så jeg snorklet alene, mens Malene B dykket. Hun hadde meldt seg på advanced kurset, og fikk fem dykk i tillegg til to fun dives. Hennes beskrivelse av undervannslivet og glede over hvert dykk, gjorde at jeg så inderlig skulle ønske at jeg turte å dykke.

Mars og april er sesong for hvalhaier på Utila. Da jeg ble med for å snorkle, skulle vi ut til nordsiden, og det er her disse skapningene er lettest å få øye på. Riktignok var det gått flere dager siden noen hadde sett dem sist, men sjansen for å se dem var der likevel, og størst sjans dersom en snorklet. Jeg var spent da jeg hoppet uti med snorklerutstyret på, mest i forhold til hvordan jeg ville takle det, om jeg ville få dem samme panikkfølelsen som da jeg dykket sist, men også i forhold til om jeg ville få øye på en hvalhai. Ok, det å puste gikk fint. Jeg dyppet hodet under vann for å se. Ok, dette er skummelt. Jeg forsto hvorfor jeg hadde fått panikk sist jeg dykket. Pusten tok seg opp. «Pust rolig, Ingrid, inn og ut, helst med munnen». Det gikk fint en periode. Jeg så flere fisk og planter på bunnen. Jeg så ut til den ene siden og så dypet, havet ble mørkere og definitivt skumlere. «Ikke se mot der, pust rolig», sa jeg til meg selv. Jeg prøvde å nynne for hvert utpust for å få tankene over på noe annet. Deretter så jeg noe stort glinse et stykke unna meg. Det så ikke ut som fisk, men hva var det? Det så ut som en oksygentank, men uten dykkeren. Ok, hva skjer? Jeg begynte å freake ut, løftet hodet og så båten framfor meg. Dykket under igjen, og fikk konstantert at det var en oksygentank under der, men sannsynlig for å signalisere at båten var her. Jeg bestemte meg for å gå opp på båten. Kapteinen på båten lo av meg når jeg sa jeg hadde fått panikk. Ok, hvis jeg får panikk av å se en oksygentank i vannet, kommer jeg definitivt til å få panikk dersom jeg ser en hvalhai. Jeg mannet meg omsider opp og gikk uti igjen. Da så jeg noen av dykkerne under meg, og jeg følte meg straks mye tryggere av å ha noen rundt meg. Plutselig befant jeg meg midt i en fiskestim av blå fisker. Da vi byttet dykkersted, endte vi opp på et sted hvor det var enda finere undervannsliv. Her var et nydelig korallrev med masse forskjellige planter, blader og en kaktus lignende plante, omringet av et yrende fiskeliv. Fisker med gule og svarte striper, svarte fisker med blått omriss rundt seg, lilla og grønnlige fisker. Jeg så også en del små glassmaneter. Jeg kom meg opp på båten igjen for å forhøre meg med kapteinen om glassmanetene var farlige, noe de ikke var. Jeg hoppet dermed uti igjen og fortsatte min ekskursjon. En ny fiskestim svømte forbi meg. Denne gang var det noen bittesmå fisker i en stim på sikkert flere hundretusener. Det var pussig hvordan de endret retning dersom jeg prøvde å svømme inn i stimen eller ta hånden min inn i den. Ikke en eneste av dem var borti meg. Jeg var bare et hinder som de krysset lett forbi. Det endte opp som en fin snorkledag, en litt kronglete start, men dog. Dagen gikk uten at jeg fikk sett en hvalhai, noe jeg egentlig tror var like så greit, ettersom jeg sannsynlig hadde fått panikk og deretter besvimt av sjokk. Min flaks hadde den vel kanskje spist meg også, selv om det sies at de er snille.

Den siste kvelden fikk jeg og Malene B bli med en gjeng som skulle spise på indisk restaurant hvor vi uansett hadde planer om å dra, men det endte med at bare jeg dro. Gjengen besto av fire fra personalet og ei annen norsk jente som så ut som seksten, men faktisk bare var to år yngre enn meg, men som oppførte seg som om hun eide verden og visste alt. Jeg følte meg egentlig ganske malplassert med denne gjengen jeg egentlig ikke kjente. Hun ene snakket mye om marihuana og at hun heller ville ha dop, ordentlig dop. «Javel, hva har jeg rotet meg borti nå, da», tenkte jeg. Senere fortalte hun at hun tidligere hadde jobbet på sykehus og at hun var sykepleieren som liksom skulle bestemme om pasientene fikk komme inn til legen eller ikke. Først fortalte hun at det egentlig ikke var lovlig for personalet med røykepauser, men hun hadde likevel tatt seg pauser innimellom for å røyke marihuana. Neste historie dreide seg om en pasient som visstnok var urolig, hadde smerter eller noe. Hun spurte om han røyket. «Ehm.. sigaretter?», hadde pasienten spurt. «Røyker du noe som helst»? Joda, han røyket da litt marihuana av og til. «Hva er da vitsen med at du kommer hit for å få valium? Marihuana har da samme effekt, gå hjem å røyk marihuana». Pasienten tumlet hjem igjen blid og fornøyd. Jeg var overrasket over hvordan hun kunne sitte og stolt fortelle om disse historiene. Hadde hun jobbet i norsk helsevesen, hadde hun mistet autorisasjonen meget kjapt.

Mens Malene B var i tenkeboksen i forhold til om hun skulle reise videre mandagen eller tirsdagen, ble det avgjort da hun fikk tilbud om å bli med på en katamaran i to-tre dager til Lívingston og Rio Dulce i Guatemala. Hun takket ja. Selv skulle hun egentlig til Copán i Honduras for å se ruinene før hun skulle til Guatemala, men et slikt tilbud skal vanskelig la være å si nei til. Sammen med tre andre fra hostellet, dro de avgårde tirsdagen. Jeg er så misunnelig. Skulle nesten ønske vi skulle samme vei.

Dagene fløy avgårde. Etter en knapp uke skulle vi videre til Granada i Nicaragua, men for å komme oss dit måtte vi enten overnatte i San Pedro Sula eller Tegucigalpa, førstnevnte en av Mellom-Amerikas farligste byer, eller hovedstaden som også er en av de farligste hovedstadene i verden. Det ble som å velge mellom pest eller kolera. Vi måtte sove i en farlig by uansett hvordan vi vred eller vendte på det. Vi endte opp med buss til San Pedro Sula. Vi hadde booket hostell på nettet, tok taxi direkte dit, gikk ikke ut i det hele tatt for å spise eller noe, men sov frem til klokken 03, og ble hentet en halvtime senere av taxien. Bussen til Nicaragua gikk så tidlig som 05, men vi var nødt å være der en time før avreise. Bussen tok et mellomstopp i Tegucigalpa hvor vi møtte på to islandske jenter som vi har hatt en tendens til å møte på under turen vår. Først første uka i Guanajuato i Mexico, deretter i Tulum, så på Utila og nå altså i Tegucigalpa. De skulle på samme buss, men til en annen by i Nicaragua. Sannsynligvis kommer vi til å treffe på dem igjen. De skal til en del steder hvor også vi skal.

To knappe uker har vi igjen, mesteparten i Nicaragua, og to dager i Mexico City hvor flyet vårt går hjem fra. Nicaragua har vi hørt mye positivt om, så vi gleder oss til å se hva landet har å by på.

Guatemala

Egentlig blir det feil å kalle innlegget for Guatemala, ettersom vi bare har sett en liten flis av landet. Flere backpackere vi møtte på hadde reist rundt i landet i flere uker, noen også måneder, og de fleste fikk hakeslep når vi fortalte dem at vi bare skulle være i Guatemala i en halv uke og tilbringe tiden kun i Lívingston. Synd, men har man dårlig tid, så har man dårlig tid. Vi har til gjengjeld fått høre mye positivt og fått flere tips om Nicaragua, et land som vi på programmet har satt av mest tid til i Mellom-Amerika.

Sammen med Tom og Will fra Australia, tok vi båten over til Lívingston i Guatemala fra Belize og fikk innlosjert oss på Casa de la Iguana, et backpackerhostel drevet av backpackere. Her møtte vi også Hege som hadde kommet hit noen timer før oss. På hostellet møtte vi flere reiseglade backpackere, og det var flere som hadde en del backpackerturer på nakken og var relativt erfarne og kunne komme med masse gode tips og historier. Pussig det at første samtaleemne med andre backpackere alltid dreier seg om reiserute, tips og deling av erfaringer omkring reisemål. Det slår nesten aldri feil. Jeg har fått høre mange historier og tips omkring blant annet Asia, og har alt satt opp kontinentet som reisemål på en eventuell ny backpackertur.

Det er tydelig at hostellet har satt det sosiale høyt på listen. Fellesmiddager hver dag klokken 19, quiz-kvelder og happy hour hver kveld er oppskriften hostellet har brukt for å gjøre det lettvint for oss backpackere å knytte nye bekjentskaper. DVD-spiller fantes også, så den ene ettermiddagen var vi en hel gjeng som satt og så på Løvenes Konge. Da sangene kom på endte det med miks av språk; jeg nynnet sangene inni meg på norsk, to nederlendere sang den på hollandsk, mens det fra høytalerne runget på engelsk.

Vi bodde i en bungalow, og allerede første kvelden før jeg skulle legge meg, krablet det en svær kakerlakk oppå puten min. Det er riktignok tydelig at jeg har blitt vant til dem, ettersom jeg ikke reagerte noe nevneverdig. Vanligvis skvetter jeg bare jeg ser en edderkopp. Jeg fikk da drept den, og krysset fingrene for at ingen nye ville finne veien oppi min seng i løpet av natten.

Lívingston er en kystby hvor veiforbindelsen er dårlig. Det meste av matforsyninger skjer via båt, og av den grunn er mat noe dyrere her enn ellers i Guatemala, men for oss nordmenn er det likevel ganske billig. Man ser tydelig at guatemalere stammer fra mayafolket med deres spesielle utseendet. Jeg tror ikke damene noen gang går til frisøren, i hvertfall aldri i hensikt å gjøre håret kortere. Langt, svart hår i en kjedelig hale, og ikledd skjorte og skjørt.

Byens stolthet er en egen fiske- og skalldyrsuppe med banan, kalt Tapado som må prøves dersom man er der. De fleste restauranter har den, og det er en meget god suppe. Minuset med den er at alt av skalldyr fremdeles er innpakket i skallet sitt. Reker, krabbe, muslinger. Hendene må med andre ord oppi suppa for å få ut kjøttet fra skallet.

Vi hadde oss en båttur i elva Rio Dulce, en helt fantastisk båttur. Naturen er nydelig, grønne trær troner langs elva og opp over mot fjellene. Flere fugler, blant annet pelikaner, hadde plassert seg på greinene. Det var bare til å lene seg tilbake og nyte synet.

Dagen etter tok vi båten til stranda Playa Blanca. En fin, liten privatstrand. Det var varmt, 34 grader i skyggen og 45 grader i sola. Vannet var ikke en gang kaldt nok til å kunne kjøle oss ned. Det eneste jeg lå å tenkte på mens jeg lå og solte meg, var at jeg så inderlig skulle ønske at jeg kunne hoppe ut fra en brygge i norsk sjøvann, bare for å kjøle meg ned.

De to siste nettene frøs vi, tross for at termometeret mitt viste 20 grader inni rommet. Jeg hadde tatt på meg min tjukke, mexicanske lusekofte med en singlett under, var tullet inn under dynelakenet og frøs fremdeles. Min teori var at det siden det hadde vært så varmt på dagtid, var 15 graders fall nok til at kroppen oppfattet det som kaldt. Noen andre sin teori, ettersom de ikke hadde frøset, var at vi var på vei til å bli syke. Heldigvis for oss, ser det ut som vi holder oss friske.

Vi har av de fleste backpackere vi har møtt på, blitt anbefalt å dra til Semuc Champey, visstnok en praktfull elv midt i landet som hos de fleste har vært høydepunktet på deres reise i Guatemala. Vi vurderte å dra, men bestemte oss for å holde oss til planen slik at vi kan ha 1 1/2 uke i Nicaragua. Vi kan uansett ikke få rukket over alt.

Det lille vi har sett av Guatemala har vært fantastisk. Det er først og fremst naturen som gjør Guatemala til et vakkert land og som gjør at folk forelsker seg i landet. Litt trist og forlate landet, men vi har kommet oss til ei ny, fin øy i Honduras, Utila.

Belize

Starten på siste fase av den tre måneders lange turen vår var i gang da vekkerklokka slo seg på mandag klokken 06.30 i Chetumal i Mexico, byen som grenser til Belize. Planen for dagen var å ta buss til Hopkins, et lite sted langs kysten, med bussbytte i Belize City og Dangriga. Vi kom oss til bussterminalen hvor bussene til Belize gikk fra en time etter vi hadde stått opp. Bussterminal er forøvrig å ta litt hardt i, ettersom det bare var en noe åpen plass ved siden av en restaurant, i nærheten av et marked. Billett hadde vi ikke, og vi ante ingenting om busstidene, annet enn at de startet å gå jevnlig fra 06-tiden. Da vi kom dit, fikk vi beskjed at neste buss ikke gikk før kl 10. Flott, vi kunne sovet to timer lenger. Vi ble sittende og spise frokost mens vi ventet på restauranten ved siden av.

Da klokken nærmet seg 10, entret en gammel skolebuss opp med skilt som antydet at den skulle til Belize. Vi forsikret oss om at den gikk til Belize City, og lempet etterpå bagasjen bakerst i bussen og satt oss inn. Aircondition fantes ikke, men til gjengjeld var alle vinduene nede. Ikke det at det hjalp noe særlig. Klamt og varmt var det likevel. Når vi kjørte over fartsdumper, befant vi oss bokstavelig talt i vektløs tilstand ettersom det sto dårlig til med støtdempere. Bussjåføren satte på en cd med mexicansk kjærlighetsmusikk på full guffe. Det virket som det var samme sang som ble spilt, bare i forskjellige versjoner for hver gang. Det var da en sjarm likevel, denne gamle bussen som var en lokalbuss som stoppet opp langs veien for å plukke opp folk hele tiden, og denne høye musikken.

Vel framme i Belize City, en by vi har blitt frarådet å være i på grunn av den høye kriminaliteten, trengte vi bare å vente i 20 minutter på bussterminalen før bussen som skulle ta oss videre til Dangriga kom. Forøvrig samme type buss. Vi kjørte via Belmopan, og deretter langs Hummingbird Highway, en tur gjennom nydelig natur. Jungel og fjell så langt øyet kunne se. En fin opplevelse.

Også i Dangriga korresponderte bussen vår med bussen som skulle til Hopkins, så ventetiden var kort. Få minutter inn i vår siste busstur, kapitulerte bussen. Mye bråk kunne høres fra under bussen. Vi fikk beskjed om å vente på neste buss, men neste buss gikk ikke før dagen etterpå. Det skulle kanskje komme en ny buss, kanskje ikke. Ingen visste noe sikkert. Flere haiket seg videre. Ute var det begynt å mørkne, og myggen var livnet til. Etterhvert kom en buss, men den skulle til Placencia, et sted vi ikke hadde på programmet før onsdagen. Ettersom den ikke stoppet i Hopkins samtidig som myggen var begynt å bli veldig ivrig, tok vi en avgjørelse der og da om å endre planene våre og hoppe på bussen og heller dra til Placencia. Totalt 10-11 timer tilbrakte vi på gamle busser den dagen. Veldig lettet da vi endelig kom frem, fikk litt å spise og la oss klokka 21, ganske så slitne.

Belize er et engelsktalende land, men med to måneder med spansk, var det faktisk vanskelig å plutselig skulle snakke engelsk til lokalfolk. Rakel fikk nesten en skjennepreken da hun på grensa snakket med den beliziske tolleren på spansk. Han spurte om hun kunne engelsk. «Sí», svarte hun. Han sa, dette er et engelsktalende land, du kan snakke engelsk. «Lo siento», «English!», «Sorry».

Placencia er en fin, liten landsby. Det sies at det er her de fineste strendene til Belize ligger, men selv syns jeg stranden bare var helt ok. Stranden hadde vi forøvrig nesten helt for oss selv, vannet var superherlig, og med en lett bris var det deilig å ligge der. Oppå stranden er det bygget mange hus og tilhørende gater i form av gangstier. Faktisk ligger også en barneskole her, og den lå vi rett ved siden av. Om morgenen kunne vi høre barn som lekte i skolegården og sang fra musikktimen.

Placencia er ikke så stort, men likevel endte vi opp med å sentrere oss rundt bare den ene delen av byen, og glemte egentlig å sjekke ut resten av byen. Vi oppholdt oss en del på Omar's restaurant som hadde helt nydelig fiskeretter, og på sidebaren, Barefoot bar, som hadde side opp og side ned med forskjellige drinker og cocktails, i tillegg til god mat og et raskt trådløst internett som vi benyttet oss en del av. På kveldene var det mye liv her og liveband som spilte.

Torsdagen tok vi «Hokey Pokey Water Taxi» til Independence, en 10 minutters båttur og fra der buss mot Punta Gorda. Fra her går båt til Lívingston i Guatemala som vi reiser med i dag, fredag. Vi møtte alt i Placencia på to australiere som skulle til samme sted, så de har hengt seg på oss, vi har hengt oss på dem, alt etter som, sovet samme sted som oss og spist sammen med oss. Veldig hyggelige folk.  

Generelt er Belize et laid-back land, hvor ting går i et sakte tempo. Folkene er rolige og avslappet. Angående klimaet merker vi allerede at det er varmere, mer luftfuktighet og mer mygg her enn hva det har vært i Mexico og Cuba. Den lille temperaturmåleren min viste opp i mot 35 grader den ene dagen. Rakel tiltrekker seg mygg og har nesten ikke mer plass på den ene ankelen sin. Hun prøvde å barbere vekk myggstikkene sine(!). Naturligvis uten hell.

Landet har mange naturskjønnheter, de fleste av dem ble for vår del uoppdaget. Litt synd, men slik går det når tiden ikke er på vår side. Man kan ikke få rukket over alt. Vi har i tillegg valgt å legge hovedfokus på Honduras og Nicaragua denne siste måneden, så dermed blir det så som så med hva vi har valgt å gjøre i Belize.

Det å få et rom på et hostell, har forøvrig ikke vært noe problem for oss, egentlig generelt gjennom hele turen. Vi bruker lonely planet boka til å finne anbefalte hosteller, og som regel har de ledig når vi har spurt, særlig nå ettersom vi er kommet inn i lavsesongen.

Cuba

Søndag 25.mars sto vi tre, Rakel, Stine og meg, på flyplassen i Cancun, spent og egentlig uten anelse av hva som ventet oss på Cuba. På informasjonstavla i Cancun sto blant annet at et fly skulle gå til Oslo og et annet til Calgary, sistnevnte byen i Canada hvor mine foreldre bodde i fra 2009 til 2011. Der sto de oppført, Oslo, Havana og Calgary rett etter hverandre. Fristelsen til å hoppe på begge de to andre flyene, var stor. Oslo får vente til 16.mai. Calgary får kanskje bli til en annen gang.

Første natta bodde vi i Havana. På den lille restauranten vi hadde funnet oss den kvelden, dukket det opp to gatemusikanter som spilte for hvert bord. Da han kom til oss, prøvde han å synge på dårlig engelsk. Det endte med at jeg befant meg i duett for å hjelpe ham med teksten på «Yesterday».

To norske jenter vi traff i Playa del Carmen advarte oss om at det var lite mat på Cuba og at de hadde gått ned i vekt de 10 dagene de hadde vært der. Helt greit, tenkte vi, ettersom 5 uker hvor trening nesten har vært ikke-eksisterende og hvor vi har godtet innpå med sjokolade og chips, i tillegg til at Mexicansk mat ikke akkurat er det sunneste på markedet, gjorde det ingenting for vår del å sulte litt. Hvor de jentene har spist og hva, aner vi ikke, for vi forstår virkelig ikke hva de snakket om. Mat og restauranter finner vi overalt, og i butikken (når du først finner den) kan vi finne både kjeks og chips, og noen plasser importert sjokolade, så jeg vil neppe si at vi har sultet, eller gått ned i vekt.

Ute på veien, i byen som ute på landet, fraktes hest og kjerre, sykkeltaxier, gamle traktorer, lastebiler, nye biler, og sist, men ikke minst, de gamle veteranbilene fra 50-tallet. De gamle amerikanerne som cubanerne fremdeles klarer å holde futt i, som oser ut svart røyk når de trår på gassen, som lett kjører over 100 km/t, og hvor både speedometeret og turtallet står på null, dominerer trafikkbildet. Vi har ved flere anledninger fått kjøre i disse doningene. Blant annet en Pontiac fra 1959, en annen fra 1955 og en Chevrolet fra 1957.

Cienfuegos (26/3-1/4)

Dagen etter ankomst Cuba tok vi bussen fire timer videre fra Havana til Cienfuegos som ligger nede ved sydkysten. Vi ble møtt av regn- og tordenvær. Det plasket ned i flere timer, strømmen gikk for en liten periode. Vi bodde i et casa particulares til Ines Maria som Martine, ei venninne av Rakel, hadde booket for oss. Sammen med henne, bodde kjæresten, sønnen og søsteren som er syk. Huset deres var veldig fint og rent, med store rom, en fin stue og en stor takterrasse med god utsikt. Det lå flott til nær sentrum. Internett hadde de også, noe som få i Cuba har hjemme per dags dato. Det var tydelig at det var en av de rikere familiene i Cienfuegos. Det var en familie rik på kjærlighet, de var gjestfrie og hjelpsomme.

Det meste av aktiviteten i byen er sentrert rundt Boulevar'en, en gågate med flere butikker og restauranter. På kveldene har vi vært på konsert med et salsaband og vi har sett på et danseshow til den 17 år gamle sønnen til søsteren til Ines Maria, så det skal ikke stå på at vi ikke har vært kulturelle.

Hege kom en halv uke etter oss, dagen etter hennes bursdag. Vi feiret den med et lite vorspiel i leiligheten hvor Martine bodde, og for anledningen hadde jeg funnet fram norsk Freia Melkesjokolade som hadde ligget i sekken min i 6 uker og godgjort seg. Mmm, norsk sjokolade! Så godt at Stine endte opp med å slikke på papiret når det var tomt. Etterpå bar det ut på et cubansk utested og salsadansing.

Vi tok en dagstur i taxi en time opp mot El Nicho, som er en elv med et tilhørende fossefall omringet av vakker natur. Elven betraktes gjennom en 1,5 kilometer lang natursti. Vel ferdig med turen, så vi en turistgjeng komme, hvorav en dame med østeuropeisk utseende for det første var oversminket og for det andre gikk i tynne stilletthæler, langt i fra forbeholdt turen hun skulle begi seg ut på. Det minnet meg om artiklene i Stavanger Aftenblad om somrene hvor turister er feil skodd for tur til Prekestolen, hvor noen kanskje blir fraktet i ambulansehelikopter fordi de har brukket ankler og bein etter å gått på stilletter. Av og til lurer jeg på hva folk tenker med.

Vi trivdes godt hos familien til Ines Maria den uka vi var der. Siste dag ga vi dem en hatt som vi hadde fylt med jordbærkarameller, slikkepinner, sjokolade, kjeks, Pringles og en rødvinsflaske. Familien var i ekstase, de var kjempe glade. Kanskje spesielt for sjokoladen, ettersom det er dyrt og vanskelig å finne på Cuba. Et herlig øyeblikk for oss å glede andre.

Salsa kommer du ikke utenom når du oppholder deg på Cuba. Flinke til å danse er de. Ikke like flink er jeg. Dersom en cubaner spør en jente om å danse og det ikke bare blir med en dans, men kanskje to, er de nesten som kjærester å regne. I hvertfall ble gutten jeg danset to ganger med veldig amper da jeg sa nei til både å være kjærester og til å bli med han alene i parken. Generelt er guttene flinke til å sjarmere, så det er bare til å passe på, særlig dersom du ikke har et ønske om å finne deg en cubaner. Har du først latt deg sjarmere, er det vanskelig å bli kvitt dem med det første.

Trinidad (1/4-5/4)

Etter første uka i Cienfuegos, dro vi i en blå, gammel Pontiac fra 1959 til Trinidad, som ligger litt lenger øst langst sydkysten. Vi kom til en koselig, gammel, fargerik by som tiltrekker seg mange turister. Turistbussene kjørte forbi huset hvor vi bodde i fra morgen til kveld. Det finnes ingen hovedgate i byen, det er i grunn noen butikker og restauranter litt her og litt der. Flere selger saker og ting fra inngangsdøra til hjemmet sitt.

Vi har vært på stranda Playa Ancón, en flott strand med herlig temperert vann, og vi har tatt oss en dagstur til Santa Clara i taxi to og en halv times kjøretur hver vei for å hovedsakelig dra til museet om Che Guevara, mannen bak revolusjonen i Cuba.

Viñales (5/4-8/4)

Klokken 06.30 tok vi den 7-timers lange bussturen fra Trinidad til Viñales som ligger vest for Havana. Dette er en liten landsby omringet av vakker natur og fjellandskap, og området er kjent for å huse Cubas beste tobakkplantasjer. Trærne, som lignet på norsk furu, sammen med fjellene dekket av skog, førte oss tilbake til Norge en stund, til sørlandet kanskje. Noen palmetrær dukket opp og vi ble straks påminnet om at; «å ja, vi er på Cuba».

Jeg, Hege og Stine red på hest i 1 time forbi jorder og tobakkplantasjer. Hege var i sitt rette element, mens vi to andre knapt hadde peiling. Hestene gikk i grunn mer på selvstyr og reagerte knapt på våre signaler. Jeg forsøkte å holde en samtale med min hest på norsk, men ikke akkurat den beste samtalepartneren. («Nei, Caramelo, du må jo forstå at du ikke kan passere Muñeco på høyre side som er en halv meter i fra busker og trær når du har 3 meter å gå på på venstre side», «Hvorfor sprinter du ikke forbi her hvor det er stor åpning du som vil være først» og «Åja, du tar deg litt niste, ja»). Jeg tror heller den ble litt irritert på meg for plutselig stoppet den opp, snudde hodet sitt mot meg og dunker hodet mot foten min. Forøvrig var min og Stine sin hest uvenner. De sparket etter hverandre og hadde en intens konkurranse om å være først. Hver gang min hest forsøkte å komme seg forbi, hindret Stine sin hest oss. Når den først klarte å komme seg forbi, gikk hesten min så kloss oppi, at mitt kne gnagde inn mot rumpa til Stine sin hest. En annen gang begynte de å spurte når jeg kom på siden, for det var ikke snakk om at min hest skulle få komme først. Det måtte jo skje de to mest uerfarne rytterne. Samtidig hadde vi guiden som pisket hestene dersom de gikk for sent eller stoppet opp. Foruten om det, var det kjekt å ha gjort noe annet, selv om jeg og Stine nok var mer redd enn vi klarte å slappe av og se oss omkring.

Ellers har vi vært på en tobakkplantasje og fikk en innføring i hvordan de lages. Vi har spist hver vår store pizza til 8 kroner og sandwich for 2-3 kroner. Vi har som første sted på Cuba funnet Snickers og små poser med M&M's. Litt forundret ettersom stedet er så lite, dog en del turisme. Påsken merket vi absolutt ingenting til. «God påske» meldinger hjemme i fra, var vel det nærmeste påske vi kom, og kanskje en Snickers som påskeegg hvis en vender godviljen til.

Havana (8/4-15/4)

Havana, åh, Havana! Alle er vi enige om at Havana har vært det beste stedet under vårt opphold på Cuba. Vi fikk beskjed om at en 3-4 dager i Havana holder, men tror vi alle er glade for den uka vi hadde der. Det bare oser en helt herlig atmosfære i hele byen, gjerne spesielt i den gamle bydelen hvor vi har oppholdt oss mest. Vi kan sitte på kafé og bare sitte å slappe av med en kaffe, øl eller hva det måtte være, se på mennesker, høre på livemusikk og kanskje se på den gamle dama som tilfeldigvis passerer i gata, stopper opp og danser salsa med seg selv. Livet er herlig!

Marked, gatevandring, guidetur på hest- og kjerre og ikke minst kaféer er bare noe av hva vi har opplevd i Havana. Vi har de to siste dagene tatt taxi til Playa Santa Maria som ligger 25 km øst for Havana. Fargen går virkelig fort bort på 3 uker knapt med strandgåing.

Kriminaliteten på Cuba er nesten ikke-tilstedeværende. Ettersom Cuba driver med strenge straffer selv for den minste forseelse, er det et smalt miljø for kriminalitet. Som en cubaner sa til oss, «vi danser heller salsa». Dog skal en være oppmerksom, og ikke vifte rundt med penger, la veska ligge å slenge usett mens en er på kafé og la verdisaker ligge igjen på rommet ulåst, ettersom ikke alle klarer å motstå fristelsen når det ligger som servert til dem.

Arbeidsledigheten i landet er høy. En utdannet lege, må kanskje se seg nødt til å kjøre taxi eller tigge ut på gata fordi det ikke finnes ledige stillinger tilgjengelig. I Cienfuegos arbeidet Ines Maria som spansklærer, men på grunn av den dårlige lønnen på knappe 200 kroner i måneden, endte hun opp med å leie ut rom i huset sitt for å tjene mer penger ved siden av jobben. Det er mange cubanere som gjør dette. Casa particulares kalles det, og det er en billig måte å bo. Du skal riktignok være obs på det spesielle kjennemerket med et blått anker på. Er dette spikret på døra der du skal bo, vet du at det er sikkert. Det betyr at huseieren har fått godkjent sin søknad gjennom regjeringen, og at de må betale en andel til staten. Casa particulares som ikke har dette kjennemerket, er ikke blitt godkjent av regjeringen, og det er blitt meldt om flere hendelser med tyverier fra disse casa'ene. Familiene i casa'ene hjelper gjerne, de har som regel en venn som er taxisjåfør som kjører oss, de forhører seg med busstider og priser, de booker et casa particulares til oss til neste plass vi skal reise til, de vasker tøy og lager mat for oss (de to sistnevnte mot betaling), og hjelper oss ellers med ting vi måtte lure på.

På Cuba er det vanskelig å klare seg uten noen spanskkunnskaper. Engelsk er det heller få som kan. Dette tvingte meg til å praktisere spansk mye mer enn hva jeg hadde gjort tidligere, noe jeg egentlig bare syns er bra. Spansken til cubanerne er noe anderledes enn til mexicanerne. De snakker veldig fort, mumler mye, i tillegg til at de ofte dropper endelsene. I følge Hege høres det ut som om de snakker et annet språk, noe det også til tider høres ut som. En kommer inn i det riktignok. Det blir riktignok mye «Qué?» (hva) og «Puedes hablar más despacio, por favor?» (kan du være så snill å snakke saktere).

Cuba er et fantastisk land. Et land som tar deg tilbake til gamle dager. Dersom du ønsker å reise dit, er det nå du må gjøre det, ikke om fem år. Vi så allerede at landet var i endring. Flere amerikanske produkter å få tak i, noe som ikke har vært tilgjengelig tidligere. 

Stine reiste fra Cuba noen dager før oss for å fortsette sin reise i Panama og nedover i Sør-Amerika og skal returnere hjem til Norge en måned etter oss.

Nå har vi startet siste del av turen, og har en måned igjen i Mellom-Amerika. 4 uker på 4 land kommer til å bli intensivt, og det kommer til å gå fort, men det ligger mye som venter på oss. Strand, landsbyer, kanotur, rafting og vulkaner bare for å nevne noe. Etter mye om og men, bestemte forøvrig Hege seg for å reise siste måned alene.  

Playa del Carmen, Isla Mujeres og Cancun

De siste dagene i Playa del Carmen ble brukt til solslikking på stranda, lesing, spising, henging med gutta på hostellet og kino. Kinoen var, som i Guanajuato, del av et kjøpesenter. Vi måtte ta taxi ut dit, og foran oss praget et stort kjøpesenter og bokstavene til Sears dukket opp. Inni så senteret ut eksakt som et man finner i USA eller Canada med samme type oppbygning, butikker av forskjellige prisklasser og food court. Det luktet til og med som sentrene i USA og Canada. Med McFlurry, popcorn og godteri var vi klar for Barnepiken, en fantastisk film. Både boka skal leses og filmen skal kjøpes når jeg kommer hjem. Mens vi andre fulgte oppslukt med i filmen, sov Hege seg gjennom den.

Tirsdag sa vi takk og farvel til Playa del Carmen og tok bussen en drøy time videre til Cancun, en busstur som kostet mindre enn bussen inn til byen hjemme. En taxitur senere, og vi befant oss på kaien, klar for en 20 minutters båttur til Isla Mujeres – kvinnenes øy. Vi ankom nordsida av øya hvor hovedaktiviteten er sentrert rundt, hvor vi forøvrig også har holdt oss til i de fire dagene vi har vært her. Noe av det første vi oppdaget da vi gikk ut av båten, var at folk ferdes rundt i trafikken i golfbiler - blant annet. Øya er bare 8 km lang, og ettersom det er en strekning på nesten lik lengde som Stokkavannet, lekte vi, det vil si jeg, med tanken på å jogge til andre enden og ta en taxi tilbake, eventuelt helst omvendt.

Byen er lett å orientere seg i. Gatene er trange og husene små og koselige, noen vekker til og med assosiasjoner til Pippi Langstrømpe sitt hus. Man kan fint vandre midt i veien, og flytte seg når det kommer et kjøretøy forbi. Prisene er noe lavere enn turiststedene ellers på Yucatan. Hovedgata går tvers gjennom byen. Her finner man små, koselige butikker med folk utenfor som prøver å få folk inn for å ta en kikk, samt flere restauranter tett i tett som hver prøver å få folk til å spise på sin respektive restaurant. Litt slitsomt til tider, men et smil og No gracias fungerer fint. 

Mens vi har vært på Isla Mujeres har vi opplevd turens første regnskur. Den første kom mens vi var i vannet å bada. Deilig å bade mens det regnet, men da det begynte å ta seg opp, fikk vi grepet fatt i håndkle og strandveske og kom oss under tak. Dagen etter startet dagen med nok en regnskur. Det klarnet opp igjen kort tid etter og siden har det vært sol og klar himmel.

Stine er ikke glad i strand, så hun har bedrevet dagene på kafé med bok, data og skype. Vi andre derimot, har befunnet oss på Playa Norte. Den skal visstnok være øyas fineste strand og uten å ha sett de andre, tror jeg så inderlig på det. Havet rundt er turkist, sanden hvit, en passe mengde med folk, rolig, og full mulighet for å slappe av uten lyden av høy musikk rundt. Vannet har en herlig temperatur. Min favorittstrand så langt.

Vi har blitt advart av hotelleieren på det første hotellet vi sov i en natt hos, at det på stranden er et velkjent problem at mexicanske menn, hovedsakelig fra Cancun, starter en samtale med folk som soler seg for å distrahere, mens en andremann napper med seg eiendelene som måtte ligge ved siden av. Vi har derfor holdt godt øye på tingene våre, men har sluppet å oppleve slike hendelser.

Vi vurderte å leie oss en golfbil for å utforske øya, noe som kan leies for 500 pesos dagen. Selv om det hadde vært veldig morsomt – og jeg hadde forøvrig ingen redsler for at jeg skulle krasje en golfbil slik jeg gjorde med en scooter ettersom det ligner mer på bilkjøring – var vi ikke gira nok, så vi la det fra oss.

Under turen har piña colada blitt min favorittdrink, noe jeg tidligere ikke har hatt sansen for ettersom kokos og alkohol i mitt hode, ikke passet sammen. Nå smaker det nydelig. Angående nye ting å like; vi er en gruppe på fire, og ingen av oss liker tomat. Litt herlig at både jeg og Rakel har begynt å like dette. Til tider er kanskje dette den eneste «salaten» vi får servert til retten vi får, kanskje også et lite salatblad om vi er heldig og litt løk. Nå er Mexico kjent for gode tomater, så jeg lurer litt på hvordan norske tomater kommer til å smake i forhold.

Siste natten i Mexico tilbringes i Cancun. Vi fikk innlosjert oss på et hotell like i nærheten av bussterminalen slik at vi i morgen har kort vei når vi skal dra mot flyplassen. Vi oppdaget i går at Rakel hadde glemt å skrive mellomnavnet sitt da hun bestilte flybillettene til Cuba. Stressa for muligheten for at hun ikke fikk adgang til flyet fordi navnet på billetten ikke stemte overens med navnet i passet, dro vi to avgårde til flyplassen i dag. Der fikk vi beskjed at i Mexico og Cuba er ikke slike småfeil så farlig, så det skulle ikke bli noe problem, mente representanten fra flyselskapet. Lettet tok vi bussen tilbake.

Gledelig nytt er at Hege har forlenget turen sin og blir nå med oss hele turen, og ikke bare seks uker slik utgangspunktet var.

Våre fem uker i Mexico er nå over. Min mor var veldig skeptisk da jeg lanserte planen om å reise hit ettersom det meste man hører i nyhetene omhandler kriminalitet, narkotika og drap. Disse fem ukene har vist oss noe helt annet. Vi har følt oss trygge stort sett gjennom hele turen. Mexicanerne er generelt sett hyggelige mennesker, og de er veldig stolte av landet sitt. Men det er klart man må ta noen forhåndsregler som ellers i verden.

Nå venter nye eventyr når vi på søndag entrer Cuba for tre uker. Det vil si Hege kommer ikke før til onsdag ettersom hun bestilte litt seinere enn oss, og det ikke fantes flere ledige (og billige) billetter igjen. Første natt bor vi i Havana, deretter tar vi bussen til Cienfuegos som ligger ca fire timer unna hovedstaden. Her kommer vi til å møte ei venninne av Rakel. Vi kommer til å bo hovedsakelig i Casa Particulares, noe som vil si å bo hjemme hos familier som leier ut rom til reisende. Dette er den billigste måten å bo på, og det sies å være den beste måten å bli kjent med Cuba og dets kultur på. Kultursjokk kommer det garantert til å bli. Med et land som har matrasjonering, blir det mindre mat og lite å velge mellom. Toalettartikler er vanskelig å få fatt på, så shampoo, solkrem og fuktighetskrem er hamstret inn.

På Cuba er internettilgang ikke like lett å få tak i, og kan hende jeg ikke får oppdatert bloggen like ofte, eventuelt i det hele tatt mens vi er der.