Cuba

Søndag 25.mars sto vi tre, Rakel, Stine og meg, på flyplassen i Cancun, spent og egentlig uten anelse av hva som ventet oss på Cuba. På informasjonstavla i Cancun sto blant annet at et fly skulle gå til Oslo og et annet til Calgary, sistnevnte byen i Canada hvor mine foreldre bodde i fra 2009 til 2011. Der sto de oppført, Oslo, Havana og Calgary rett etter hverandre. Fristelsen til å hoppe på begge de to andre flyene, var stor. Oslo får vente til 16.mai. Calgary får kanskje bli til en annen gang.

Første natta bodde vi i Havana. På den lille restauranten vi hadde funnet oss den kvelden, dukket det opp to gatemusikanter som spilte for hvert bord. Da han kom til oss, prøvde han å synge på dårlig engelsk. Det endte med at jeg befant meg i duett for å hjelpe ham med teksten på «Yesterday».

To norske jenter vi traff i Playa del Carmen advarte oss om at det var lite mat på Cuba og at de hadde gått ned i vekt de 10 dagene de hadde vært der. Helt greit, tenkte vi, ettersom 5 uker hvor trening nesten har vært ikke-eksisterende og hvor vi har godtet innpå med sjokolade og chips, i tillegg til at Mexicansk mat ikke akkurat er det sunneste på markedet, gjorde det ingenting for vår del å sulte litt. Hvor de jentene har spist og hva, aner vi ikke, for vi forstår virkelig ikke hva de snakket om. Mat og restauranter finner vi overalt, og i butikken (når du først finner den) kan vi finne både kjeks og chips, og noen plasser importert sjokolade, så jeg vil neppe si at vi har sultet, eller gått ned i vekt.

Ute på veien, i byen som ute på landet, fraktes hest og kjerre, sykkeltaxier, gamle traktorer, lastebiler, nye biler, og sist, men ikke minst, de gamle veteranbilene fra 50-tallet. De gamle amerikanerne som cubanerne fremdeles klarer å holde futt i, som oser ut svart røyk når de trår på gassen, som lett kjører over 100 km/t, og hvor både speedometeret og turtallet står på null, dominerer trafikkbildet. Vi har ved flere anledninger fått kjøre i disse doningene. Blant annet en Pontiac fra 1959, en annen fra 1955 og en Chevrolet fra 1957.

Cienfuegos (26/3-1/4)

Dagen etter ankomst Cuba tok vi bussen fire timer videre fra Havana til Cienfuegos som ligger nede ved sydkysten. Vi ble møtt av regn- og tordenvær. Det plasket ned i flere timer, strømmen gikk for en liten periode. Vi bodde i et casa particulares til Ines Maria som Martine, ei venninne av Rakel, hadde booket for oss. Sammen med henne, bodde kjæresten, sønnen og søsteren som er syk. Huset deres var veldig fint og rent, med store rom, en fin stue og en stor takterrasse med god utsikt. Det lå flott til nær sentrum. Internett hadde de også, noe som få i Cuba har hjemme per dags dato. Det var tydelig at det var en av de rikere familiene i Cienfuegos. Det var en familie rik på kjærlighet, de var gjestfrie og hjelpsomme.

Det meste av aktiviteten i byen er sentrert rundt Boulevar'en, en gågate med flere butikker og restauranter. På kveldene har vi vært på konsert med et salsaband og vi har sett på et danseshow til den 17 år gamle sønnen til søsteren til Ines Maria, så det skal ikke stå på at vi ikke har vært kulturelle.

Hege kom en halv uke etter oss, dagen etter hennes bursdag. Vi feiret den med et lite vorspiel i leiligheten hvor Martine bodde, og for anledningen hadde jeg funnet fram norsk Freia Melkesjokolade som hadde ligget i sekken min i 6 uker og godgjort seg. Mmm, norsk sjokolade! Så godt at Stine endte opp med å slikke på papiret når det var tomt. Etterpå bar det ut på et cubansk utested og salsadansing.

Vi tok en dagstur i taxi en time opp mot El Nicho, som er en elv med et tilhørende fossefall omringet av vakker natur. Elven betraktes gjennom en 1,5 kilometer lang natursti. Vel ferdig med turen, så vi en turistgjeng komme, hvorav en dame med østeuropeisk utseende for det første var oversminket og for det andre gikk i tynne stilletthæler, langt i fra forbeholdt turen hun skulle begi seg ut på. Det minnet meg om artiklene i Stavanger Aftenblad om somrene hvor turister er feil skodd for tur til Prekestolen, hvor noen kanskje blir fraktet i ambulansehelikopter fordi de har brukket ankler og bein etter å gått på stilletter. Av og til lurer jeg på hva folk tenker med.

Vi trivdes godt hos familien til Ines Maria den uka vi var der. Siste dag ga vi dem en hatt som vi hadde fylt med jordbærkarameller, slikkepinner, sjokolade, kjeks, Pringles og en rødvinsflaske. Familien var i ekstase, de var kjempe glade. Kanskje spesielt for sjokoladen, ettersom det er dyrt og vanskelig å finne på Cuba. Et herlig øyeblikk for oss å glede andre.

Salsa kommer du ikke utenom når du oppholder deg på Cuba. Flinke til å danse er de. Ikke like flink er jeg. Dersom en cubaner spør en jente om å danse og det ikke bare blir med en dans, men kanskje to, er de nesten som kjærester å regne. I hvertfall ble gutten jeg danset to ganger med veldig amper da jeg sa nei til både å være kjærester og til å bli med han alene i parken. Generelt er guttene flinke til å sjarmere, så det er bare til å passe på, særlig dersom du ikke har et ønske om å finne deg en cubaner. Har du først latt deg sjarmere, er det vanskelig å bli kvitt dem med det første.

Trinidad (1/4-5/4)

Etter første uka i Cienfuegos, dro vi i en blå, gammel Pontiac fra 1959 til Trinidad, som ligger litt lenger øst langst sydkysten. Vi kom til en koselig, gammel, fargerik by som tiltrekker seg mange turister. Turistbussene kjørte forbi huset hvor vi bodde i fra morgen til kveld. Det finnes ingen hovedgate i byen, det er i grunn noen butikker og restauranter litt her og litt der. Flere selger saker og ting fra inngangsdøra til hjemmet sitt.

Vi har vært på stranda Playa Ancón, en flott strand med herlig temperert vann, og vi har tatt oss en dagstur til Santa Clara i taxi to og en halv times kjøretur hver vei for å hovedsakelig dra til museet om Che Guevara, mannen bak revolusjonen i Cuba.

Viñales (5/4-8/4)

Klokken 06.30 tok vi den 7-timers lange bussturen fra Trinidad til Viñales som ligger vest for Havana. Dette er en liten landsby omringet av vakker natur og fjellandskap, og området er kjent for å huse Cubas beste tobakkplantasjer. Trærne, som lignet på norsk furu, sammen med fjellene dekket av skog, førte oss tilbake til Norge en stund, til sørlandet kanskje. Noen palmetrær dukket opp og vi ble straks påminnet om at; «å ja, vi er på Cuba».

Jeg, Hege og Stine red på hest i 1 time forbi jorder og tobakkplantasjer. Hege var i sitt rette element, mens vi to andre knapt hadde peiling. Hestene gikk i grunn mer på selvstyr og reagerte knapt på våre signaler. Jeg forsøkte å holde en samtale med min hest på norsk, men ikke akkurat den beste samtalepartneren. («Nei, Caramelo, du må jo forstå at du ikke kan passere Muñeco på høyre side som er en halv meter i fra busker og trær når du har 3 meter å gå på på venstre side», «Hvorfor sprinter du ikke forbi her hvor det er stor åpning du som vil være først» og «Åja, du tar deg litt niste, ja»). Jeg tror heller den ble litt irritert på meg for plutselig stoppet den opp, snudde hodet sitt mot meg og dunker hodet mot foten min. Forøvrig var min og Stine sin hest uvenner. De sparket etter hverandre og hadde en intens konkurranse om å være først. Hver gang min hest forsøkte å komme seg forbi, hindret Stine sin hest oss. Når den først klarte å komme seg forbi, gikk hesten min så kloss oppi, at mitt kne gnagde inn mot rumpa til Stine sin hest. En annen gang begynte de å spurte når jeg kom på siden, for det var ikke snakk om at min hest skulle få komme først. Det måtte jo skje de to mest uerfarne rytterne. Samtidig hadde vi guiden som pisket hestene dersom de gikk for sent eller stoppet opp. Foruten om det, var det kjekt å ha gjort noe annet, selv om jeg og Stine nok var mer redd enn vi klarte å slappe av og se oss omkring.

Ellers har vi vært på en tobakkplantasje og fikk en innføring i hvordan de lages. Vi har spist hver vår store pizza til 8 kroner og sandwich for 2-3 kroner. Vi har som første sted på Cuba funnet Snickers og små poser med M&M's. Litt forundret ettersom stedet er så lite, dog en del turisme. Påsken merket vi absolutt ingenting til. «God påske» meldinger hjemme i fra, var vel det nærmeste påske vi kom, og kanskje en Snickers som påskeegg hvis en vender godviljen til.

Havana (8/4-15/4)

Havana, åh, Havana! Alle er vi enige om at Havana har vært det beste stedet under vårt opphold på Cuba. Vi fikk beskjed om at en 3-4 dager i Havana holder, men tror vi alle er glade for den uka vi hadde der. Det bare oser en helt herlig atmosfære i hele byen, gjerne spesielt i den gamle bydelen hvor vi har oppholdt oss mest. Vi kan sitte på kafé og bare sitte å slappe av med en kaffe, øl eller hva det måtte være, se på mennesker, høre på livemusikk og kanskje se på den gamle dama som tilfeldigvis passerer i gata, stopper opp og danser salsa med seg selv. Livet er herlig!

Marked, gatevandring, guidetur på hest- og kjerre og ikke minst kaféer er bare noe av hva vi har opplevd i Havana. Vi har de to siste dagene tatt taxi til Playa Santa Maria som ligger 25 km øst for Havana. Fargen går virkelig fort bort på 3 uker knapt med strandgåing.

Kriminaliteten på Cuba er nesten ikke-tilstedeværende. Ettersom Cuba driver med strenge straffer selv for den minste forseelse, er det et smalt miljø for kriminalitet. Som en cubaner sa til oss, «vi danser heller salsa». Dog skal en være oppmerksom, og ikke vifte rundt med penger, la veska ligge å slenge usett mens en er på kafé og la verdisaker ligge igjen på rommet ulåst, ettersom ikke alle klarer å motstå fristelsen når det ligger som servert til dem.

Arbeidsledigheten i landet er høy. En utdannet lege, må kanskje se seg nødt til å kjøre taxi eller tigge ut på gata fordi det ikke finnes ledige stillinger tilgjengelig. I Cienfuegos arbeidet Ines Maria som spansklærer, men på grunn av den dårlige lønnen på knappe 200 kroner i måneden, endte hun opp med å leie ut rom i huset sitt for å tjene mer penger ved siden av jobben. Det er mange cubanere som gjør dette. Casa particulares kalles det, og det er en billig måte å bo. Du skal riktignok være obs på det spesielle kjennemerket med et blått anker på. Er dette spikret på døra der du skal bo, vet du at det er sikkert. Det betyr at huseieren har fått godkjent sin søknad gjennom regjeringen, og at de må betale en andel til staten. Casa particulares som ikke har dette kjennemerket, er ikke blitt godkjent av regjeringen, og det er blitt meldt om flere hendelser med tyverier fra disse casa'ene. Familiene i casa'ene hjelper gjerne, de har som regel en venn som er taxisjåfør som kjører oss, de forhører seg med busstider og priser, de booker et casa particulares til oss til neste plass vi skal reise til, de vasker tøy og lager mat for oss (de to sistnevnte mot betaling), og hjelper oss ellers med ting vi måtte lure på.

På Cuba er det vanskelig å klare seg uten noen spanskkunnskaper. Engelsk er det heller få som kan. Dette tvingte meg til å praktisere spansk mye mer enn hva jeg hadde gjort tidligere, noe jeg egentlig bare syns er bra. Spansken til cubanerne er noe anderledes enn til mexicanerne. De snakker veldig fort, mumler mye, i tillegg til at de ofte dropper endelsene. I følge Hege høres det ut som om de snakker et annet språk, noe det også til tider høres ut som. En kommer inn i det riktignok. Det blir riktignok mye «Qué?» (hva) og «Puedes hablar más despacio, por favor?» (kan du være så snill å snakke saktere).

Cuba er et fantastisk land. Et land som tar deg tilbake til gamle dager. Dersom du ønsker å reise dit, er det nå du må gjøre det, ikke om fem år. Vi så allerede at landet var i endring. Flere amerikanske produkter å få tak i, noe som ikke har vært tilgjengelig tidligere. 

Stine reiste fra Cuba noen dager før oss for å fortsette sin reise i Panama og nedover i Sør-Amerika og skal returnere hjem til Norge en måned etter oss.

Nå har vi startet siste del av turen, og har en måned igjen i Mellom-Amerika. 4 uker på 4 land kommer til å bli intensivt, og det kommer til å gå fort, men det ligger mye som venter på oss. Strand, landsbyer, kanotur, rafting og vulkaner bare for å nevne noe. Etter mye om og men, bestemte forøvrig Hege seg for å reise siste måned alene.