Belize

Starten på siste fase av den tre måneders lange turen vår var i gang da vekkerklokka slo seg på mandag klokken 06.30 i Chetumal i Mexico, byen som grenser til Belize. Planen for dagen var å ta buss til Hopkins, et lite sted langs kysten, med bussbytte i Belize City og Dangriga. Vi kom oss til bussterminalen hvor bussene til Belize gikk fra en time etter vi hadde stått opp. Bussterminal er forøvrig å ta litt hardt i, ettersom det bare var en noe åpen plass ved siden av en restaurant, i nærheten av et marked. Billett hadde vi ikke, og vi ante ingenting om busstidene, annet enn at de startet å gå jevnlig fra 06-tiden. Da vi kom dit, fikk vi beskjed at neste buss ikke gikk før kl 10. Flott, vi kunne sovet to timer lenger. Vi ble sittende og spise frokost mens vi ventet på restauranten ved siden av.

Da klokken nærmet seg 10, entret en gammel skolebuss opp med skilt som antydet at den skulle til Belize. Vi forsikret oss om at den gikk til Belize City, og lempet etterpå bagasjen bakerst i bussen og satt oss inn. Aircondition fantes ikke, men til gjengjeld var alle vinduene nede. Ikke det at det hjalp noe særlig. Klamt og varmt var det likevel. Når vi kjørte over fartsdumper, befant vi oss bokstavelig talt i vektløs tilstand ettersom det sto dårlig til med støtdempere. Bussjåføren satte på en cd med mexicansk kjærlighetsmusikk på full guffe. Det virket som det var samme sang som ble spilt, bare i forskjellige versjoner for hver gang. Det var da en sjarm likevel, denne gamle bussen som var en lokalbuss som stoppet opp langs veien for å plukke opp folk hele tiden, og denne høye musikken.

Vel framme i Belize City, en by vi har blitt frarådet å være i på grunn av den høye kriminaliteten, trengte vi bare å vente i 20 minutter på bussterminalen før bussen som skulle ta oss videre til Dangriga kom. Forøvrig samme type buss. Vi kjørte via Belmopan, og deretter langs Hummingbird Highway, en tur gjennom nydelig natur. Jungel og fjell så langt øyet kunne se. En fin opplevelse.

Også i Dangriga korresponderte bussen vår med bussen som skulle til Hopkins, så ventetiden var kort. Få minutter inn i vår siste busstur, kapitulerte bussen. Mye bråk kunne høres fra under bussen. Vi fikk beskjed om å vente på neste buss, men neste buss gikk ikke før dagen etterpå. Det skulle kanskje komme en ny buss, kanskje ikke. Ingen visste noe sikkert. Flere haiket seg videre. Ute var det begynt å mørkne, og myggen var livnet til. Etterhvert kom en buss, men den skulle til Placencia, et sted vi ikke hadde på programmet før onsdagen. Ettersom den ikke stoppet i Hopkins samtidig som myggen var begynt å bli veldig ivrig, tok vi en avgjørelse der og da om å endre planene våre og hoppe på bussen og heller dra til Placencia. Totalt 10-11 timer tilbrakte vi på gamle busser den dagen. Veldig lettet da vi endelig kom frem, fikk litt å spise og la oss klokka 21, ganske så slitne.

Belize er et engelsktalende land, men med to måneder med spansk, var det faktisk vanskelig å plutselig skulle snakke engelsk til lokalfolk. Rakel fikk nesten en skjennepreken da hun på grensa snakket med den beliziske tolleren på spansk. Han spurte om hun kunne engelsk. «Sí», svarte hun. Han sa, dette er et engelsktalende land, du kan snakke engelsk. «Lo siento», «English!», «Sorry».

Placencia er en fin, liten landsby. Det sies at det er her de fineste strendene til Belize ligger, men selv syns jeg stranden bare var helt ok. Stranden hadde vi forøvrig nesten helt for oss selv, vannet var superherlig, og med en lett bris var det deilig å ligge der. Oppå stranden er det bygget mange hus og tilhørende gater i form av gangstier. Faktisk ligger også en barneskole her, og den lå vi rett ved siden av. Om morgenen kunne vi høre barn som lekte i skolegården og sang fra musikktimen.

Placencia er ikke så stort, men likevel endte vi opp med å sentrere oss rundt bare den ene delen av byen, og glemte egentlig å sjekke ut resten av byen. Vi oppholdt oss en del på Omar's restaurant som hadde helt nydelig fiskeretter, og på sidebaren, Barefoot bar, som hadde side opp og side ned med forskjellige drinker og cocktails, i tillegg til god mat og et raskt trådløst internett som vi benyttet oss en del av. På kveldene var det mye liv her og liveband som spilte.

Torsdagen tok vi «Hokey Pokey Water Taxi» til Independence, en 10 minutters båttur og fra der buss mot Punta Gorda. Fra her går båt til Lívingston i Guatemala som vi reiser med i dag, fredag. Vi møtte alt i Placencia på to australiere som skulle til samme sted, så de har hengt seg på oss, vi har hengt oss på dem, alt etter som, sovet samme sted som oss og spist sammen med oss. Veldig hyggelige folk.  

Generelt er Belize et laid-back land, hvor ting går i et sakte tempo. Folkene er rolige og avslappet. Angående klimaet merker vi allerede at det er varmere, mer luftfuktighet og mer mygg her enn hva det har vært i Mexico og Cuba. Den lille temperaturmåleren min viste opp i mot 35 grader den ene dagen. Rakel tiltrekker seg mygg og har nesten ikke mer plass på den ene ankelen sin. Hun prøvde å barbere vekk myggstikkene sine(!). Naturligvis uten hell.

Landet har mange naturskjønnheter, de fleste av dem ble for vår del uoppdaget. Litt synd, men slik går det når tiden ikke er på vår side. Man kan ikke få rukket over alt. Vi har i tillegg valgt å legge hovedfokus på Honduras og Nicaragua denne siste måneden, så dermed blir det så som så med hva vi har valgt å gjøre i Belize.

Det å få et rom på et hostell, har forøvrig ikke vært noe problem for oss, egentlig generelt gjennom hele turen. Vi bruker lonely planet boka til å finne anbefalte hosteller, og som regel har de ledig når vi har spurt, særlig nå ettersom vi er kommet inn i lavsesongen.