Tulum, Playa del Carmen og Isla Cozumel

Etter en ti timers busstur fra Palenque, fikk vi innlosjert oss på Casa del Sol hostel i Tulum. Her bodde vi i to cabañas, bungalows om du vil, en koselig måte å bo på. På kveldene var det mye leven utforbi av en mann som pratet hysterisk og med sinne i en mikrofon. Det minnet oss mer om en høyt politisk tale av nazistisk slag, enn en religiøs tale som vi ble fortalt at det var. At en liten bar utforbi som spilte høy musikk til langt ut på natt, gjorde det heller ikke særlig lettere for nattesøvnen. Nuvel, jeg sover meg tungt gjennom det meste, så jeg skal ikke klage. Det gikk verst utover de tre andre. Foruten om dette, og at badet lå litt langt unna, var det en sjarmerende plass å være. Det er flere strender i Tulum, men den første vi ble kjørt til av taxisjåføren, var bare helt nydelig. Det er ikke uten grunn at den har fått navnet El Paraiso – paradiset. Kritthvit sand og krystallklart vann – vi var virkelig i paradis. 

Et besøk i Tulum kan ikke gjøres uten å dra til de velkjente ruinene langs havet. V hadde fått beskjed om å dra tidlig hvis vi ønsket å se ruinene med færrest mulig turister, så vi dro i 09 tiden og delte ruinene med få andre, tatt i betraktning at mengden av turister var mye høyere da vi forlot ruinene en liten time senere. Vi så mange iguaner vandre inni parken, store og små. Det var nesten litt at vi måtte passe på hvor vi gikk for å unngå å trå rett på en. Særlig ettersom de skifter farge i forhold til å gå i ett med bakken de står på for å kamuflere seg. 

Det var mange ruiner å se, men den mest kjente av dem ligger flott plassert oppå en klippe med havet rett nedenfor. Et flott syn, og en flott base for bildetaking.

Tidlig ettermiddag tok vi bussen en time videre til Playa del Carmen. Vi befant oss midt oppi turistland da vi steg ut av bussen og McDonalds og luksuriøse gullsmedbutikker, parfymerier og klesbutikker ligger på rekke og rad. Skilt utforbi butikker står på engelsk, prisene står oppført i us dollar og gatene er fyllt opp med turister, hovedsakelig amerikanere, men også mange skandinavere. At vi fant utfluktsbyråer hvor det sto skiltet utforbi at her snakkes engelsk, norsk, dansk, svensk og spansk, var nok et tydelig eksempel på at her ferdes turister. Maten, overnatting, alt er overpriset, særlig om du befinner deg i eller ved den lange gågata, 5.avenida. Plutselig skulle de ha 90 pesos for 2 kuler is, og ettersom vi tenker pesos som norske kroner, var det en lett sak å si nei til. Etterpå kommer vi kanskje på at det jo tross alt, bare var snakk om 40 kr, men selv 40 kr er dyrt hjemme for 2 kuler is. Nå skal det sies at dette var priser hos Ben & Jerry's, men faktisk er det ikke så alt for mye billigere i andre iskiosker heller. Et måltid er opp i mot dobbelt pris av hva vi er blitt vant til. Kall oss bortskjemte når vi til nå har betalt gjennomsnittlig 30-70 kr for en middag, og syter for å betale 100 kroner og oppover her. Men vi er tross alt på backpackertur og har et matbudsjett på ca 100 kr dagen. En restauranteier vi kom i prat med i 5.avenida etter at vi sa til ham at prisene hans var alt for dyre for oss, fortalte han at han betalte 25 000 us dollar i leie i måneden, og på grunn av de høye leieprisene, måtte de kompensere med høyere priser. Han sa videre at «i mitt hjemland, er det ikke så dyrt», som om denne delen ikke tilhørte Mexico, var et eget land på sett og vis. Dersom du går noen gater oppover derimot, bort i fra gågata, ligner gatene mer på Mexico, mexicanske restauranter med hagemøbler og normale priser kommer til syne.

Apoteker reklamerer for en kort liste medisiner de blant annet har på et skilt utenfor butikken; Penicillin, Amoxicillin, diet pill, Viagra, Fosamax – wtf! Fosamax – «Vi har medisiner mot beinskjørhet, kom og kjøp.»

Stranden er overfylt av mennesker og musikken går for full rulle. Egentlig minner ikke stedet noenting om Mexico, kun et sted som kun baserer seg på turister og deres ønsker om hvordan et reisemål skal være. Det er litt synd, særlig for dem som reiser på en to ukers ferie hit og ikke aner hvordan Mexico egentlig er og hva det har å tilby når de returnerer hjem.

Drikkekulturen i byen er ekstrem. Ikke en dag går forbi uten et yrende uteliv. Den 12. gata er bargata. Her er det barer og diskoteker på rekke og rad nedover mot stranda, personer som deler ut armbånd til oss jenter slik at vi får gratis drikke på deres respektive utested. Vi kjøpte ingenting, fikk bare masse gratis drikke, veldig greit i grunn. Litt mer urettferdig for guttene som, hvertfall på det ene utestedet vi var på – BlueParrot – måtte ut med 400 pesos (180 kr) for inngang og fri drikke til klokken 04 eller 100 pesos (45 kr) for kun inngangen mens jentene får gratis inngang og gratis drikke til klokken 02.

Nå høres det nesten ut som jeg slakter hele stedet, men vi har funnet vår plass her. Vi har bodd på et nytt hostel kalt Quinta Playa Hostel, som er rent og flott, og som ligger rett ved stranden. Ettersom det er nytt, er foreløpig prisen relativt billig med sammenligning av andre hosteller som ligger i nærheten og som langt i fra er like rene og pene. Vi har vært her i en uke, og blir noen dager til. Som backpackersted, står jeg likevel enda ved at Playa del Carmen ikke er helt tilrettelagt, særlig økonomisk sett.

Onsdagen dro jeg, Hege og Rakel til Isla Cozumel, Hege for å dykke, og jeg og Rakel for å utforske øya, og hvorfor ikke gjennom å leie scootere å kjøre rundt øya som tar to timer å kjøre rundt. Fyllesyke, særlig hva Rakel gjelder, og trøtte, trådde vi opp på ferjekaia i Playa del Carmen kl 10 for å ta båten over til øya, en 30 minutters båttur. Det var mye sjø, båten vaiet fra side til side, og vi ble i grunn veldig kvalme. Vi var dog veldig glad for at vi ikke satt ute på dekk ettersom vi for det første ville blitt dassvåte og for det andre ville det ført til mann-over-bord tilstander med den sjøen. Godt var det å komme i land. Flere cruiseskip lå ankret til langs øya.

Den som ga meg mopedlappen med på kjøpet da jeg tok billappen for snart seks år siden, kan ikke ha tenkt helt klart. Aldri har jeg kjørt scooter før, og sannsynligvis kommer jeg aldri til å gjøre det igjen heller. Ingrid gjør ting hun ikke kan, sier jeg bare. Det første jeg gjør i det vi svinger ut på veien er å kjøre rett i en parkert bil. Ikke lite flaut en gang. Kan tydeligvis ikke ha forstått bremsen helt, for jeg prøvde å bremse med føttene, prøvde å svinge, samtidig som jeg må ha gasset. Ikke spør meg hva jeg tenkte på, for det vet jeg ikke selv en gang. Med meg selv gikk det helt fint, kun et lite skrubbsår på stortåa og en liten kul på leggen. Bilen fikk en liten skramme, og ettersom eieren ikke så krasjet, mente personalet ved leiefirmaet at jeg ikke trengte å bry meg, bare la det gå. Fronten på scooteren sto det verre til med. Hvis det likevel var meningen at jeg skulle krasje, var jeg evig takknemlig for at det skjedde som det gjorde, og ikke midt i trafikken hvor det kunne endt mye mer alvorlig.

Vi fikk kjøre videre med Rakel sin scooter med meg bakpå. Å sitte bakpå føltes veldig skummelt til å begynne med. Her satt jeg bakpå, usikra, i en ukjent trafikk og med ukjente trafikkregler. Hvis vi skjeiner eller krasjer nå, hvis vi i det hele tatt overlever, vil vi minst få tredjegrads forbrenning på armer og bein, var tankene som surret rundt i mitt hode. Det tok heldigvis ikke lang tid før vi var ute av byen og ut på hovedveien som førte oss til andre siden av øya. Veien var lite trafikkert, og det å sitte bakpå nå føltes mye bedre. Bekymringene jeg satt igjen med mens vi kjørte i 60 og 70 kilometer i timen på en trimmet scooter på denne ellers øde veien, var hjelmen, som egentlig minnet mer om en ridehjelm, og som blåste titt bakover slik at den dekket bakhodet, men ikke forhodet. Heldig er jeg, dersom vi krasjer nå og jeg lander med forkroppen først, tenkte jeg ironisk. 

Etter en kanskje 20 minutters kjøring på en evig lang, bein strekning, var vi på andre siden av øya. Denne delen er lite bebodd, strendene ligger langstrakte og det er få eller ingen mennesker å se. Nå og da dukket det opp en strandrestaurant. Vi kunne lett ha funnet et sted for oss selv og ligget toppløse, men vi gjorde det ikke. Øya var vakker. Langs veien så vi en iguan, hvis det ikke var en salamander, som sprang ut i grøfta i det vi kjørte forbi og en pelikan som fløy over hodene på oss. Vi stoppet opp underveis for å ta bilder, for å spise og siste gang for å legge oss ned på en strand i den mer sivilserte delen. Etterpå bar det tilbake til bytrafikken, hvor det igjen føltes veldig usikkert igjen. Men fram kom vi. Turen hadde vært veldig fin og det hadde vært en fin opplevelse, med krasjet ekskludert.

Dagen etter hadde Hege symptomer på dykkersyke; trøtt, slapp, hodepine og noe svimmel. Jeg og hun tok turen til legevakten ved røde kors, men ble sendt direkte videre med taxi til en privatklinikk med «dykkerleger» og tilgjengelig trykkammer. Der ble hun undersøkt av to leger, og med en nevrologisk undersøkelse følte jeg meg på hjemmebane. Hun ble vurdert som kandidat til behandling i trykkammer, men hun ønsket å vente og heller komme tilbake dersom det skulle bli verre. Foreløpig ser det heldigvis ut til å gå bedre.

Planen vår var egentlig å ta fly til Cuba førstkommende mandag, men vi rotet det veldig til for oss da vi ventet litt for lenge med å bestille billetter og levde i troen på at billettprisene ville holde seg på 1500 kroner slik det i lang tid hadde vært priset til. Når vi endelig skulle bestille, var prisene økt til over 4000 kroner, og direkteflyvninger fantes ikke lenger. Prisene var rundt om de samme dersom vi byttet dagene med en og to dager. Dermed endte det med at vi kjøpte billetter fra søndag 25.mars til 15. april for 1800 kroner per person. Uken vi nå har fått ekstra i Mexico, bruker vi på Yucatanhalvøya. Vi skal til Puerto Morelos, Cancun og Isla Mujeres. Sistnevnte hadde vi planer om å kun dra til på dagstur, men ettersom vi nå har en uke ekstra, ender det med overnatting der.  

Ellers koser vi oss meget på tur :o)